Henry Rinnan i rettssalen (Ingressbilde)

(Trykk på bildet for full størrelse)

Dødsstraff under og etter andre verdenskrig

Dødsstraff hadde ikke vært fullbyrdet på norsk jord siden 1876, da tysk krigsrett dødsdømte de første nordmenn sommeren 1940. Rundt 400 nordmenn ble henrettet av tyskerne under krigen.

Av de 400 som ble henrettet av tyskerne, ble ca. 100 skutt uten dom. De ble henrettet som gisler etter initiativ av det tyske sikkerhetspolitiet (Sipo). For eksempel ble over tredve personer skutt i kjølvannet av Unntakstilstanden i Trøndelag og Nordland i 1942. Av disse ble ti tilfeldig utvalgte personer fra Trøndelag skutt som sonoffer, den samme terroren ble brukt mot personer fra Nordland.

Telavåg
Det finnes mange eksempler fra andre steder i landet, for eksempel Telavågtragedien i 1942. Et titals tilfeldige menn uten noen tilknytning til Telavåg ble henrettet og hele tettstedet ble brent og sprengt. Alle menn mellom 18 og 60 år ble sendt til tyske konsentrasjonsleirer, resten av befolkningen fra Telavåg ble internert helt til 1944.

Quisling-regimet
Quisling-regimet innførte dødsstraff i september 1942. Den første som ble henrettet av regimet, var politifullmektig Eilifsen, han ble skutt for ordrenekt. Han hadde støttet sine konstabler som nektet å arrestere tre jenter som ikke hadde møtt til arbeidstjeneste. I alt ble 19 henrettet etter norsk dom under okkupasjonen, av dem 3 for kriminelle forhold (voldtekt og mord).

London-regjeringen
Dødsstraffen ble avskaffet i Norge i 1902, da hadde det gått 26 år siden dødsdommen ble fullbyrdet sist. Årsaken til avskaffelsen var den forrående og demoraliserende innvirkningen dødsstraffen har på et samfunn.

London-regjeringen gjeninnførte dødsstraffen i 1940, og en anordning i 1941 utvidet adgangen til dødsstraff å gjelde også etter krigens opphør. Anordningen omfattet fra 1942 mishandling og drap, og fra 1945 gjaldt den også for utenlandske krigsforbrytere.

Stortinget godkjente de nye anordningene etter frigjøringen i 1945. Dødsstraffen kom til å spille en sentral rolle under rettsoppgjøret i årene etter krigen.

72 dødsdømt
Påtalemyndigheten la ned påstand om dødsstraff i 139 tilfeller, av disse fikk 72 dødsdom. 35 fikk omgjort straffen, og 37 fikk fullbyrdet straffen ved skyting. Bortsett fra Quisling og hans ministre Hagelin og Skancke, hadde alle de henrettede gjort seg skyldige i drap, grov tortur eller systematisk angiveri.

Politisk forræderi - tortur og drap
Det var to tilfeller som kvalifiserte til dødsstraff under rettsoppgjøret. Dette var det politiske forræderiet som Quisling sto for og den angivervirksomheten, med tortur og drap, som Rinnanbanden representerte. Samtiden beskrev Rinnan og hans bande som den avskyeligste, og samtidig den mest omfangsrike kriminalsak i Norsk rettshistorie. Det ble lagt ned påstand om dødsstraff for 17 medlemmer av banden fra påtalemyndigheten, 8 av disse ble henrettet.

Hvorfor gjeninnførte man dødsstraff?
Bestemmelsene om dødsstraff hadde en politisk funksjon, de skulle i tilegg til det rent strafferettslige vise at eksilregjeringen kunne vise handlkraft og motstandsvilje. Dette var viktig å vise overfor det norske folk. I krigens siste halvdel viste både eksilregjeringen og ledelsen i hjemmefronten at et oppgjør med de som sto på den gale siden, måtte komme etter krigen.

Etter frigjøringen av Frankrike i 1944-45 så man den frigjorte harmen i befolkningen få fritt utløp. Dette førte til at tusenvis av mennesker ble drept uten lov og dom. Denne form for selvtekt var man også redd for skulle få utløp i Norge. Derfor var en rask og resolutt handling fra myndighetene nødvendig. Samtidig ville de styrende organer vise at de tok folks følelser på alvor. Raskt etter frigjøringen ble tusenvis av personer tvangsinternert og fengslet.

Når det gjaldt dødsstraffen var det sterke følelser i sving. Dette bidro også pressen strekt til. De som forsøkte å tale mot dødsstraff, var få og de ble heller ikke hørt.

Regjeringen gjeninnførte dødsstraffen i 1940, og ved Stortingets stadfesting av anordningene om dødsstraffen i 1945, skjedde det ved et overveldende flertall. Flertallet av stortingsrepresentantene begrunnet det med at dødsstraff var et folkekrav.

Domstolene preget
Domstolene fikk en vanskelig oppgave under rettsoppgjøret. Man hadde ingen tradisjon ved straffeutmåling i forræderisaker. Samtidig skulle man ta hensyn til folkets rettsfølelse slik den ble uttrykt i samtiden.

Pressens makt viser seg også ved saken der lagmannsretten hadde dømt to torturister til tvangsarbeid og fengsel på livstid. Sterke reaksjoner i pressen medførte at den ene fikk dommen omgjort til dødsdom da sakene ble tatt opp i Høyesterett.

Kjønnsavhengig
Om man fikk dødsdom var også avhengig av kjønn. Da den første kvinnen fikk sin dødsdom, innstilte lagmannsretten henne enstemmig til benådning under den forutsetning at hun var kvinne. Regjeringen støttet også dette synet. Ingen andre kvinner ble dømt til døden under rettsoppgjøret, til tross for at flere av de tiltalte kvinnene hadde utført handlinger som normalt skulle medført dødsstraff under rettsoppgjøret.

Benådning
Det var først ved dødsdommen mot Quislings kirke- og skoleminister (Skancke), at prester, lærere og akademikere våren 1947 satte i gang en aksjon får å få ham benådet. De mente man måtte respektere livets verdi etter hvert som krigstidens begivenheter kom mer på avstand. I tiden som fulgte, var det en het debatt angående fortsatt bruk av dødsstraff. Et forslag i Stortinget om å oppheve dødsstraffen ble forkastet av 62 mot 43 stemmer. Den 28. august 1948 ble Skancke skutt på Akershus festning. Han er dermed den siste som er henrettet i Norge. Dødsstraffen ble fullstendig avskaffet i Norge så sent som i 1979.

Kilde:
Lars-Erik Vaale: Dommen til døden - Dødsstraffen i Norge 1945-50, Pax 2004