Epidemier og krig

I forbindelse med kriger som trønderske soldater deltok i, fulgte det gjerne epidemier. Dette gjaldt ikke bare for kriger på trøndersk jord, men også der hvor soldatene deltok andre steder og tok med seg smitte hjem.

Soldater i krig var samlet under usunne forhold hvor epidemier lett kunne oppstå. Når soldatene kom i kontakt med lokalbefolkningen, spredte epidemiene seg lett. Dette skjedde i Trøndelag etter svenskenes beleiring av Trondheim i 1718. Selv bygder som ikke var i frontlinja, kunne bli hardt rammet av krigen gjennom epidemier fra hjemvendte soldater. Dette skjedde for eksempel i Hemne og Verdal i 1719-1720. I Hemne døde 14 % av befolkningen etter at soldatene kom hjem fra krigen, i Verdal døde 316 personer mens det bare ble født 68. Bare 14 av de døde i Verdal var soldater. Sykdommene som soldatene hadde med seg, kunne være dysenteri (også kalt blodsott), tyfoidfeber eller flekktyfus (også kalt krigstyfus). Flekktyfusen var en sykdom som i hovedsak rammet voksne, og en følge av dette var at mange barn ble foreldreløse. I 1719 opprettet bymyndighetene i Trondheim Waisenhuset, et barnehjem for foreldreløse barn, eller som det het "de fattige far- og morløse barn, som efter den store sykdom og død som da inntraff, gikk venneløse og forlatt omkring på gaten og betlet sitt brød".

Også i 1763, da norske soldater kom hjem fra troppesamlinger i Slesvig-Holstein, brakte de med seg blodsott og flekktyfus heim til befolkningen.

Til sammen sto de epidemiske sykdommene for en stor del av dødsfallene på 1700-tallet. Kirkebøker fra Trondheim viser at i løpet av siste halvdel av 1700-tallet hadde nesten halvparten av alle døde gått bort som følge av epidemiske sykdommer. '