100 år med alkohol – et tilbakeblikk på bruk og politikk i Norge

Å legge forholdene til rette for flatfyll og slåsskamper ble under vikingtiden sett på som en god egenskap.

I forbindelse med hundreårsmarkeringen av nasjonen Norge er det interessant å se tilbake på nasjonens forhold til alkohol. Det er spesielt tre forhold jeg vil belyse i denne artikkelen. For det første bruken av alkohol, hva som har kjennetegnet denne og utviklingen i forbruket. For det andre vil jeg se nærmere på en bevegelse som har satt sitt helt spesielle preg på utviklingen av norsk alkoholpolitikk, Det Norske Totalavholdsselskap (DNT). For det tredje vil jeg belyse norsk alkoholpolitikk i perioden som selvstendig nasjon, en politikk kjennetegnet av en bemerkelsesverdig stabilitet hva angår virkemidler.
 
Flatfyll og moderat konsum
Forholdet til og bruken av alkohol i Norge er først og fremst preget av ambivalens eller dualisme. Alkoholen har tradisjonelt først og fremst vært et middel for å oppnå beruselse. Nytelsesaspektet har nærmest vært totalt fraværende. Samtidig har det alltid vært til stede en bevissthet omkring alkoholens potensielle skadevirkninger. Alkoholen som et problem har stått sentralt siden lenge før Norge som selvstendig nasjon så dagens lys. 

For å kunne gi et noenlunde riktig bilde av forholdet til alkohol og bruken av denne i Norge, er det nødvendig å gå lengre tilbake i tid. Alkoholens sentrale plass i samfunnet blir beskrevet allerede i Heimskringla og Håvamål. Det var forventet at man skulle by sine gjester øl, og det var like forventet at man skulle drikke seg sanseløst beruset. Å legge forholdene til rette for flatfyll og slåsskamper ble sett på som en god egenskap og tegn på gjestfrihet. Våpenføre menn hadde på denne tiden endog forbud mot avhold. Samtidig peker disse skriftene på nødvendigheten av moderasjon i gitte sosiale sammenhenger. Man skulle ikke drikke i tide og utide, men når man først drakk skulle man gjøre det til gagns.

Kobling mellom alkohol og høytid
Under Olav Trygvasson ble drikkingen nærmest institusjonalisert til høytider som jul, påske, midtsommer og Mikkelsmess. Også nå ble det lagt vekt på at man skulle drikke mye når man først drakk, og det ble sett på som en skam å ikke bli full. Drikking utenom disse høytidene var uvanlig og på mange måter ser vi at denne tradisjonen står sterkt i Norge. Det var flere årsaker enn tanker om moderasjon, som gjorde at drikkingen ble konsentrert til høytidene. En vel så viktig og kanskje viktigere årsak var tilgjengeligheten til alkohol som var forholdsvis liten på denne tiden. Øl var så å si den eneste alkoholdrikk man hadde, og mangelen på både råvarer og gode produksjonsmåter gjorde at det ble produsert lite og med manglende lagringsegenskaper. Når man først brygget øl måtte man også drikke det raskt.

Brennevinet kom til Norge 
Brennevinet kom til Norge først på 1600-tallet og var ølet overlegent på mange områder. Bl.a. ble brennevinet sett på som en medisin med fortreffelige egenskaper. I tillegg hadde det overlegne lagringsegenskaper i forhold til øl. Sist men ikke minst hadde det en overlegen evne til å framkalle beruselse. Forbruket av brennevin tok imidlertid ikke av før på 1800-tallet. Dette hadde sammenheng med bl.a. både forbud mot brenning og mangel på råvarer. Norge, som så mange andre europeiske land, blir på begynnelsen av 1800-tallet influert av Adam Smith og liberalismen. Så også på alkoholområdet. Fram til på 1830-tallet skjer den en kontinuerlig liberalisering av alkoholpolitikken. Dette i tillegg til store framskritt når det gjaldt produksjonsmåter, økte tilgjengeligheten betraktelig. Forbruket av alkohol skjøt fart i denne perioden, og aldri, verken før eller senere, har det blitt drukket så mye som i denne perioden. Man antar at brennevinet stod for 80-90 % av det totale forbruket av alkohol og man antar at gjennomsnittskonsumet for den voksne befolkning lå på 13 liter ren alkohol i året. Altså mer enn 7 liter mer pr. person enn det som er dagens gjennomsnitt.

Økt alkoholkonsum ga sosiale og helesemessige problemer
Utviklingen i alkoholkonsumet i denne perioden førte etter hvertogså til store sosiale og helsemessige problemer. Det er bl.a. på bakgrunn av dette man må se framveksten av bevegelser som ville bekjempe alkoholen, og da særlig brennevinet. Det er i denne perioden og fram til 1870-årene at alkoholpolitikken som den dag i dag er gjeldende i Norge, ble utformet. De påfølgende tiårene er preget av innføring av en rekke tiltak og lover som hadde til hensikt å begrense tilgjengeligheten av alkohol. Forbruket av alkohol holder seg fortsatt relativt høyt. Fram mot århundreskiftet er det en gradvis nedgang og ved unionsoppløsningen i 1905 er det gjennomsnittlige totalforbruket (omregnet til ren alkohol) på rundt 4 liter for en voksen person. Det har med andre ord skjedd en kraftig nedgang siden 1830-årene. Gjennomsnittlig forbruk av brennevin i 1905 var på vel 2,2 liter, for øl 1,5 liter og for vin 0,3 liter (alt omregnet til ren alkohol). I årene som følger raser kampen mot alkoholen og særlig brennevinet videre.

Avholdsbevegelsen får fotfeste på 1900-tallet 
Avholdsbevegelsen (som vi skal se nærmere på senere) befester sin posisjon og får stadig sterkere innflytelse over utformingen av norsk alkoholpolitikk. I 1919 blir det innført forbud mot omsetning av brennevin og vin etter en folkeavstemning. En ikke overraskende konsekvens av dette er at det gjennomsnittlige totalforbruk av alkohol stuper ned til rundt 2,2 liter. Brennevinsforbudet varer fram til 1927 bl.a. som en følge av økt smugling og hjemmebrenning. Forbruket tar seg dermed gradvis opp igjen og i perioden fram til andre verdenskrig ligger det oppunder 3 liter i gjennomsnitt.  

Under andre verdenskrig var det svært begrenset tilgjengelighet på alkohol, noe som medførte en ny kraftig nedgang i forbruket. Ved krigens slutt lå totalforbruket på godt under 2 liter. Siden andre verdenskrig har forbruket av alkohol i Norge steget jevnt og trutt. En foreløpig topp ble nådd i 1980 da gjennomsnittet for totalbruk lå tett oppunder 6 liter. Siden 1980 skjedde det en gradvis nedgang fram til 1996, før det igjen begynte å stige. I de senere år har forbruket igjen nærmet seg 6 liter i gjennomsnitt for de over 15 år i dette landet. 

Det bruksmønster som ble etablert for svært lenge siden, har på mange måter ligget fast i nordmenns måte å bruke alkohol på. Alkoholen har vært og er fortsatt først og fremst et middel til å oppnå beruselse. Drikking av alkohol skjer helst i forbindelse med høytider og helg. Det er fortsatt slik at det er et mindretall som drikker på vanlige ukedager, og det er fortsatt slik at man heller drikker sjelden og mye enn ofte og lite.

Ved inngangen til et nytt årtusen er det imidlertid synlige endringer også i nordmenns drikkemønster. Også nordmenn blir påvirket av tradisjoner og skikker fra andre land. I den sammenheng snakkes det om et såkalt kontinentalt drikkemønster (til forskjell fra det skandinaviske). Det kontinentale drikkemønsteret kjennetegnes av at man drikker ofte, men moderat. I en rekke europeiske land har alkoholen en helt annen plass og rolle enn den tradisjonelt har hatt i Norge. Nytelsesaspektet har stått og står langt mer sentralt. Alkohol hører naturlig sammen med mat, og problematiseringen rundt alkoholen er langt mer begrenset enn i Norge.

Et mer kontinentalt drikkemønster er i ferd med å få innpass, særlig blant høyt utdannede som bor i urbane strøk. Det tradisjonelle norske drikkemønsteret står imidlertid fortsatt sterkt i de mer rurale strøk. Hvordan utviklingen blir, er ikke godt å si. Noen hevder at det kontinentale drikkemønsteret aldri klarer å forskyve det tradisjonelt norske drikkemønsteret, men at det isteden kommer i tillegg til det norske. Konsekvensene av dette blir dermed en økning i forbruket. Den som lever får se.   

Kilder: NOU 1995:2 Alkoholpolitikken i endring? NOU 2003:4 Forskning på rusmiddelfeltet Rusmidler i Norge, Statistikk 03, SIRUS (Statens institutt for rusmiddelforskning)