Unionsstrid, sanitet og stemmerett - en humanitær kvinneforenings skjulte agenda

Nordtrønderen Fredrikke Marie Qvam var opphavskvinnen til en av Norges største kvinnebevegelser, Norske Kvinners Sanitetsforening. Ved å gjennomføre en folkeavstemning blant kvinner om unionsoppløsningen i 1905, ble grunnlaget for at Norge var et av de første landene som innførte stemmerett for kvinner i 1913 lagt.

13. august 1905 stemte det norske folk for oppløsning av unionen med Sverige. Det har i vårt jubileumsår vært lite omtalt at ingen kvinner var med i dette valget. Men det var de altså ikke, for ingen kvinner hadde statsborgelig stemmerett i 1905.
 
Likevel skjedde ting i årene rundt unionsoppløsningen som medvirket til at kvinnestemmeretten kom på et partipolitisk program (Venstres) for første gang allerede i 1906 og at stemmerett ble innført for en begrenset gruppe kvinner allerede 1907. Kvinner synliggjorde sin samfunnsbevissthet gjennom flere uttrykk. Mest kjent er de politiske kvinneforeningene, som arbeidet for kvinners frigjøring gjennom å sette krav til politikerne. Norsk Kvinnesaksforening, stiftet i 1884, ga opphav til Kvinnestemmerettsforeningen (1885), og derfra sprang Landsstemmerettsforeningen (1898) ut.
 
Denne artikkelen skal derimot handle om en annen organisasjon som hadde unionsstriden som bakteppe for sin oppstart. Organisasjonen ble etter hvert en av Norges største kvinnebevegelser, en bevegelse de færreste i dag forbinder med radikal politikk og kamp om stemmerett, nemlig Norske Kvinners Sanitetsforening.
 
Nå var ikke NKS en radikal kvinnesaksforening verken ved opprettelsen i 1896, i 1905 og heller ikke senere. Men foreningens opphavskvinne var det. Fredrikke Marie Qvam fra Steinkjer hørte til på den radikale venstresiden og var aktiv i flere av de tidligere nevnte politiske kvinneforeningene. Hun var en unik kvinne i en unik posisjon. Politisk bevisst og aktiv tidlig, gift med venstrepolitiker og stortingsrepresentant Ole Anton Qvam. Hun var en overklassekvinne som både var opptatt av å bedre kvinners stilling og av sosiale og helsemessige spørsmål i samfunnet. Hennes personlige tragedie - hun mistet tre av sine fire barn i tuberkulose - var nok viktig årsak til at helsespørsmålet ble et stort interessefelt for henne. Men hun mente også at kvinners virke innenfor helse og omsorg var like viktig for samfunnet som menns arbeid. Menn og kvinner hadde forskjellige, men likeverdige roller i samfunnet og burde derfor også ha like rettigheter som samfunnsborgere. Med bakgrunn i slike tanker så Fredrikke Qvam potensiale i å bygge opp en organisasjon tuftet på kvinners tradisjonelle ansvarsområder og gjøre denne til en sentral samfunnsaktør.
 
NKS ble stiftet i 1896, med utgangspunkt i den spente situasjonen som var oppstått mellom Sverige og Norge. Foreningens formål var "... at skaffe sanitetsmateriel til brug saa vel i krig som i ulykkestilfælde i fred og at arbeide for at kvinner omkring i landet gjøres fortrolig med den første hjælp i ulykkestilfælde". Formålet var altså humanitært arbeid.
 
 I norsk kvinneorganisasjonshistorie har det alltid vært et skille mellom politiske og humanitære organisasjoner. De første var ofte et byfenomen, mens humanitæreforeninger fantes på små og store steder over hele landet. De politiske foreningene appellerte til mindre grupper av overklassekvinner, mens de humanitære hadde medlemsmasser som ofte omfattet flere sosiale lag. I en tid der politikk var forbeholdt menn, ble kvinnesaksforeningene oppfattet som spesielle, mens de humanitære ble regnet som ufarlige. Opprettelsen av NKS og dens tidligste periode er derfor på mange måter spesiell; en humanitær organisasjon styrt av en av Norges mest radikale kvinner, som i tillegg så på den som et politisk virkemiddel. Opparbeidelsen av sanitetsutstyr var veldedig arbeid, ja vel, men arbeidet var knyttet opp mot en konkret potensiell krigssituasjon, nemlig mot Sverige. Og Venstre var pådrivere i løsrivelsesprosessen. Var det i realiteten støttearbeid for Venstres unionspolitikk organisasjonen skulle bedrive? Og ville det appellere?
 
NKS viste seg å appellere til mange. Den ble landsomfattende på kort tid og antall lokalforeninger økte faktisk markant rundt 1905. Antall medlemmer var da ca. 4500, som var langt over det noen av kvinnesaksforeningene hadde. Overalt i landet fantes lagre med sanitetsutstyr, vevd, strikket og sydd av sanitetskvinnene. Heldigvis ble det ikke bruk for noe av det. Som vi vet ble unionsspørsmålet løst på fredelig vis. I forkant av folkeavstemmingen i august 1905 sendte Fredrikke Qvam - som både ledet Landsstemmerettsforeningen og NKS på denne tiden - forespørsel til Stortinget om at kvinner også måtte få delta. Det fikk de ikke. Det ble da satt i gang en underskriftskampanje der i underkant av 250 000 kvinner skrev under til støtte for oppløsning av unionen. Det var et imponerende engasjement satt i regi av kvinneorganisasjonene.
 
I 1907 fikk den første gruppen norske kvinner stemmerett og i 1913 ble allmenn stemmerett for alle innført. Det meste av det politiske arbeidet ble ført av de politiske kvinneorganisasjonene og etter hvert Venstre. Men "vanlige" kvinners innsats i årene rundt unionsstriden ble også lagt merke til. Kvinner var aktive samfunnsborgere, deres stemmer fortjente å bli hørt, og det er ingen tvil om at Fredrikke Qvams bakenforliggende intensjoner med NKS lyktes.
 
Det er ikke meningen å gjøre Norske Kvinners Sanitetsforening til hovedansvarlig verken for unionsoppløsningen eller innføring av stemmerett for kvinner. NKS hadde fokus rettet mot humanitært arbeid og gikk raskt over til å arbeide med store helseutfordringer som tuberkulose, utdanning av sykepleiere, bygging av helseheimer og ble etter hvert sosialpolitiske aktører i det som skulle bli en velferdsstat. Men det er stort sett de politiske kvinneforeningene som omtales når kvinnefrigjøringskampen fra denne historiske epoken blir behandlet. Og det er interessant at NKS, denne veldedige organisasjonen som har gjort så mye godt i lokalsamfunn over hele landet, altså ble skapt i og ut fra unionsstriden og at de faktisk var en av brikkene som førte til at norske kvinner var blant de første i verden til å få stemmerett.
 
Helt til slutt må det nevnes at oppkomsten av nordtrønderske sanitetsforeninger nok var i sin spede begynnelse ennå i tiden rundt unionsstriden. I 1905 fantes NKS-foreninger kun på Steinkjer, Levanger og Mære. Men Fredrikke Qvam var nordtrønder, og hennes bevisste bruk av kvinners tradisjonelle rolle som politisk verktøy er derfor verdt å nevne.