Pesten i 1629

Hører til Pest

Den siste alvorlige pestepidemien hjemsøkte Trondheim i 1629, vi vet en hel del takket være presten Lambert Balkebburgs opptegnelser.

Han forteller at pesten brøt ut 12. juli i Vår Frue sogn og spredte seg til Domkirkens sogn 5. august. I disse sognene døde henholdsvis 595 og 383 individer. Det var høye dødstall i en by som trolig hadde under 3000 innbyggere.

I sin omfattende bok om pestsykdommene i Norge hevder Benedictow at det ikke er noe som tyder på at denne pestepidemien spredte seg til landdistriktene i Trøndelag, men det er ikke riktig. I 1629 ble det bygdslet bort gårder både på Ytterøya, i Stod og i Sparbu hvor oppsitterne hadde mistet livet i pesten. I 1631 ble to bønder i Lensvika dømt for tiendesvik "udi pestens tid". Ut i fra dette må vi anta at pesten har rammet mange bygder ved Trondheimsfjorden.

Den siste pestepidemien i Norge rammet området rundt Kristiania i 1654. Med pesten forsvant også de store befolkningsmessige katastrofene. Andre smittsomme sykdommer kunne nok også føre til at tallet på døde i enkelte år var større enn antall fødte, men folketallet hentet seg raskt inn igjen.

Det er tydelig at økende kunnskaper og kanskje også større ansvarsfølelse for undersåttene fra og med Kristian 4.s regjeringstid, førte til at myndighetene iverksatte tiltak for å begrense omfanget av pestepidemiene. En viktig del av strategien var karantenebestemmelsene og sperring av skipstrafikken fra pestrammede områder. En stor pestforordning som ble trykt og spredt i 1625 foreskrev også tiltak på lokale plan. Når det også ble iverksatt lignende tiltak lengre sør i Europa, fikk det som konsekvens at Norge ble pestfritt.