Høy dødelighet - kriger og epidemiske sykdommer

En viktig grunn til at befolkningsveksten ble holdt i sjakk på begynnelsen av 1700-tallet, var at dødelighet var ekstremt høy. De mange krigene hadde betydning i den sammenheng, noe ulik i ulike deler av Trøndelag. Få døde likevel i direkte krigshandlinger.

Soldatene smittet
Studerer vi tallene på døde nærmere, ser vi fort at det hoper seg opp omkring enkelte kriseår. I krigsperioder var det vanlig at epidemier bredte seg. Soldater som var samlet under usunne forhold i forlegninger eller på marsj, ble ofte utsatt for epidemiske syldommer som dysenteri (ofte kaldt blodgang eller blodsott), tyfoidfeber eller flekktyfus. Når soldatene kom i kontakt med lokalbefolkningene, for ekspempel når de ble sendt hjem, ved demobilisering, spredte epidemiene seg lett.

En slik tilstand så vi i Trøndelag etter svenskenes beleiring av Trondheim i 1718. Blant soldatene som var samlet i Trondheim børt det ut sykdom som også spredte seg til lokalbefolkningen. Og da soldatene ble sendt hjem ut på vinteren og våren 1719, spredte epidemien seg til bygdene.

Folketallet gikk tilbake i mange bygder
Da Hemne-soldatene kom hjem fra Trondheim på nyåret 1719, hadde de med seg sykdom, slik at det døde 207 mennesker i Hemne det året, mens bare 25 barn ble født. Selv om bygda ikke lå i forndtlinja, fikk den merke krigen hardere enn andre bygder. Folketallet i Hemne var ikke mer enn ca 1500 mennesker, slik at nesten 14 prosent av folket døde dette ene året. Sammen med uår førte dette til at folketallet gikk litt tilbake mellom 1710 og 1720 i Hemne. I Verdal døde dette året 316 personer, mens det bare ble født 68 barn. Bare et lite mindretall av de døe, 14 stykker, var soldater. I Meldalen døde samme året 144 personer, mens bare 56 ble født.

Krigstyfus
Fra Trondheim ble det meldt at man ikke fikk nok mannskap til nordlandssjektene på grunn av all sykdommen og de mange døde. Det er gjettet på at den sykdommen som gikk var dysenteri, og antakelig også flekktyfus - også kalt krigstyfus. Flekktyfusen rammer oftest voksne og følger ofte i soldatenes fotspor. En følge av at epidemien rammen mange voksne var at mange barn ble foreldreløse.

Fra Trøndelags historie, bind 2: Fra pest til poteter 1350-1850, s. 268