Endret dåpspraksis skånet spedbarn

Kirka påbød at barn skulle døpes så raskt som mulig etter føselen. Kristian 5.s norske lov i 1687 satte en frist på åtte dager fra fødselen til dåpen skulle skje i kirka.

Undersøkelser i kirkeboka for Stod viser at påbudet ble fulgt. Dåpen var viktig fordi det udøpte barnet var utsatt for mange farer. Dåpen inneldet barnet i det kirkelige fellesskapet og reddets barnets sjel. Omsorgen for barnets frelse var begrunnelsen for den tidlige dåpen.

Men mot slutten av 1700-tallet begynte flere å stille seg kritisk til denne praksisen. Å ta et spedbarn ut i all salgs vær på en ofte lang kirkevei til et opphold i en kald kirke, utsatte barnet for andre farer, og mange bukket under på grunn av dette.

Presten Bech i Domkirken mente kirkedåp burde være forbudt om vinteren i Norge. Redaktør i Trondhjemske Tidende skrev det samme i 1797. Man brukte i større grad hjemmedåp, eller ventet til barnet ble større eller været bedre før man døpte barnet.

Fra Trøndelags historie, Bind 2: Fra pest til poteter 1350-1850, s. 293