Et helsevesen i startgropa

Flere forhold virket sammen på slutten av 1700-tallet for å bedre helsetilstanden og svekke epidemiene. Et begynnende helsevesen var noe av det som bidro mest - om ikke så direkte i første omgang, så bidro det iallfall til en endret holdning. Det var mulig å foreta seg noe for å bedre helsetilstanden og forhindre død. Alt behøvde man ikke nødvendigvis å overlate til Gud og skjebnen.

I 1774 skrev stadsfysikus dr. Henrici: "Kopper og meslinger kom tilforn gjerne omkring hvert 6te eller 7de år, men nu siden innpodningen av barnekopper her i byen så vel som på landet er kommen temmelig i bruk, innfinner de sig nu her oftere, dog ei så farlige og strenge."

Koppene var den epidemiske sykdommen som særlig angrep barn. For å dempe sykdommen forsøkte man å overføre koppematerie fra et smittet menneske til et friskt gjennom et riss i armen. Metoden ble kalt innpodning eller inokulasjon. Det ble aldri noen vanlig praksis, slett ikke i Norge. Men det var i Trøndelag det først ble prøvd i Norge. Den første var kirurgen Georg Wasmuth som i 1755 inokulerte sin halvannet år gamle sønn med godt resultat. Seinre reiste han rundt i Trøndelag og behandlet flere titalls barn. Birivkningene ble likevel såpass sterke at han måtte slutte med virksomheten.  

Først med den nye metoden som gikk ut på å innpode materiale fra ufarlig kukopper, ble slik behandling både effektiv og utbredt. Metoden ble kalt vaksinering (av vaccu = ku), og ble påbudt i 1810.

Fra Trøndelags historie, Bind 2: Fra pest til poteter 1350-1850, s. 294

Kilder