Lesetime på Klæbu blindeskole (FTTF.079588)

(Trykk på bildet for full størrelse)

Abnormskoleloven

Abnormskoleloven kom i 1881 og medførte at det ble undervisningsplikt for døve, blinde og åndssvake barn. Abnormskolen hadde til hensikt å sikre de funksjonshemmede barna undervisning etter folkeskolens mål. Undervisningen skulle tilpasses funksjonshemmingen.

Etter at abnormskoleloven kom i 1881 startet utbyggingen av abnormskolene hvor hver funksjonshemming skulle ha sin skole. Barn som var foreldreløse, bodde på hjem og barn med atferdsvansker var omfattet av en annen lov, nemlig vergerådsloven som kom i 1896. Begge disse lovene hadde samme utgangspunkt; at alle barn hadde rett til å få gå på skole. I en Odelstingsproposisjon fra 1879 kan vi lese: "Meget mer maa det vistnok erkendes at abnorme Børn endog i høiere Grad enn de normale tiltrænger Samfundets Omsorg."

Opplæringsoptimisme
Abnormskoleloven var preget av det vi kan kalle en opplæringsoptimisme. Det ble understreket at man i abnormskolen skulle ha de samme målsettingene som i den vanlige folkeskolen. I tillegg ser vi en optimisme i det at man mente at "mennesket er hva det ved Opdragelsen gjøres til". Et annet mål var at elevene skulle ut i arbeidslivet. Det var allmenn enighet om at å opplære barna til et yrke ville være det beste både for elevene og for samfunnet.

Det var metodene og hjelpemidlene som gjorde disse skolene annerledes enn andre. Og metodene var igjen forskjellige fra skoletype til skoletype. På døveskolen hadde man for eksempel taletrening ved hjelp av speil og de hadde høreapparater. De blinde måtte lære blindeskrift og hadde spesialbøker for det. De måtte også lære å orientere seg og å utføre sine oppgaver på en annen måte enn seende. I tillegg var det ofte slik at spesialskolene var organisert som internatskoler, noe som var sjelden i den vanlige skolen.

Dannelsesdyktighet
I utgangspunktet hadde man i loven satt opp noen kriterier for at de funksjonshemmede barna skulle få gå på skole. Disse kriteriene var basert på såkalt dannelsesdyktighet. Dette var et vidt begrep, og det inkluderte så mange at det fikk økonomiske konsekvenser. I boken Spesialpedagogikk kan vi lese at det å være dannelsesdyktig innebar at en person var i stand til å ta til seg Guds ord og derved menneskeliggjøres. Grunnleggende renslighet og et minimum av boklig lærdom hørte også til under her. På bakgrunn av de vide inntakskriteriene dukket det stadig opp nye spesialskoler som staten og kommunene skulle betale for. Det ble etter hvert klart at kriteriene måtte strammes inn, og loven ble revidert i 1915. Abnormskoleloven ble erstattet av Lov om spesialskoler i 1951.

Kilder:
E. Befring og R. Tangen (red): Spesialpedagogikk, Cappelen Akademisk forlag, Oslo; kap 2 "Spesialpedagogikkens historie og idégrunnlag" av Askildt og Johnsen, kap. 3 "Handikaphistoriske temaer" av Kirkebæk og Simonsen.

Kilder