Abortloven

Hører til Seksualitet

I 1978 fikk Norge lov om selvbestemt abort. Norske kvinner kan altså selv bestemme om de vil avslutte svangerskapet eller ikke, så lenge det er innenfor 12. uke i svangerskapet. Før 1978 gjaldt loven fra 1964 som sa at kvinner som ønsket det, måtte søke en nemnd bestående av to leger om å få lov til å ta abort.

Forbud
I Norge var abort tidligere forbudt ved lov. Hvis vi går tilbake til Kristian Vs lov av 1687, sa den at abort skulle straffes med døden. I 1842 ble dødsstraffen fjernet, men abort var fortsatt forbudt og ble straffet med straffarbeid i seks måneder til seks år. I 1902 kom det en ny straffelov som sa at abort i hovedsak var straffbart. Man kunne få tillatelse til abort hvis kvinnens liv var truet eller dersom fosteret ikke kunne overleve fødselen. Til tross for forbudet var det svært mange kvinner som tok sjansen på å ta abort på ulovlig vis. At man måtte gjøre det i det skjulte, medførte også at abort ble fortatt på svært smertefulle og farlige måter.

Den moderne abortdebatten
Allerede så tidlig som i 1913 foreslo kvinnesakskvinnen Katti Anker Møller at loven skulle endres slik at kvinner ikke skulle straffes for å ha tatt abort. Møller viste til det urimelige i at leger - og ikke kvinnen selv - skulle ha rett til å fatte beslutning om svangerskapsavbrudd. På 1930-tallet kom det en ny debatt om liberalisering av abort, men bortsett fra noen få utspill var det stor motstand blant folk. Debatten stilnet på grunn av krigen, og det var ikke før i 1960 at den første abortloven kom.

Abortloven 1960
At det kom en lov om abort i 1960 var ikke så rart. Tiden hadde vist at stadig flere fikk innvilget abort og de helsemessige kriteriene ble tolket mer romslig av legene. I lov om svangerskapsavbrudd av 1960 ble det bestemt at abort kunne innvilges etter medisinske, arvemessige og humanitære indikasjoner. Søknad om lov skulle framsettes av en lege, på vegne av kvinnen, med ektemannens samtykke. Søknaden skulle behandles i en nemnd med to leger. Loven trådte først i kraft i 1964.

1970-tallet
På begynnelsen av 1970-tallet ble det er sterkere press for at sosiale kriterier også skulle innlemmes i abortloven, og noen gikk også så langt at de ønsket selvbestemt abort. Arbeiderpartiets kvinnebevegelse var av de som var mest aktive. I tillegg fikk man høsten 1974 Kvinneaksjonen for selvbestemt abort i Norge. Samtidig ble Folkeaksjonen mot selvbestemt abort dannet. Forslaget om selvbestemt abort ble nedstemt i Stortinget i 1974. I stedet fikk man en lov i 1975 hvor også sosiale hensyn ble tatt med ved søknader om avbrytelse av svangerskapet. Det betydde at kvinner kunne få abort dersom svangerskapet, fødselen eller omsorgen for barnet kunne sette henne i en vanskelig situasjon. Denne loven ga også helsepersonell mulighet til å nekte å utføre aborter av samvittighetshensyn.

Våren 1978 ble loven om selvbestemt abort vedtatt med kun én stemmes overvekt i Stortinget. Dette betyr at gravide kvinner i dag selv kan bestemme om de vil avbryte svangerskapet innen 12. uke. Etter 12. uke og før 18. uke innvilges abort på visse vilkår, men det må da søkes om dette. Etter 18. svangerskapsuke skal det svært tungtveiende grunne til for å innvilge svangerskapsavbrudd.

I dag
I dag er det fortsatt slik at det er sterke meninger både for og mot selvbestemt abort. Det har vært en debatt om å utvide selvbestemt abort til å gjelde 16. uke, og SV har blant annet vedtatt dette, mens AP stemte mot forslaget på landsmøtet i 2005. Samtidig har motstandere både i Norge og andre land brukt til dels sterke virkemidler for å fremme sitt syn.

Kilder: Aina Schiøtz; Det offentlige helsevesen i Norge 1603-2003, bind 2, s. 432-433

Kilder