Jernbanen ved Stormuren

Jernbanen ved Stormuren

Foto: Svein Sando

(Trykk på bildet for full størrelse)

Operasjon Lapwing og sprengingen av Stormuren

Den største jernbanesabotasjen under krigen var i Haltdalen. Stormuren som var en del av Rørosbanen, er satt i stand som et minnesmerke, i Svølgja.

Fire norske sabotører fra Kompani Linge ble slept ned i Haltdalsfjellene høsten 1943, de hadde fått i oppdrag å sprenge Rørosbanen for å hindre tyske troppetransporter til østfronten. Sabotørene drev også instruksjon av Milorg-styrker lokalt. Det ble operert under navnet Lapwing, og fem mann var til disposisjon.

Den første aksjonen
I november 1944 fikk Lapwing ordre om å foreta en sprenging mot Rørosbanen og videre rapportere om tyskernes reaksjoner. Reidar Kvaal, som var leder for gruppa bestemte seg for å sprenge Stormuren i Svølgja. Mye forberedende arbeid ble gjort fra skjulestedene i fjellene. 10. desember skjedde sprengingen, det var et voldsomt smell, og Stormuren fikk et gap på 12-14 meter. Det var tre meter dypt. Stansen i trafikken var kortvarig; tre til fire dager tok det tyskerne å bygge opp jernbanen igjen.

Den andre aksjonen
Neste aksjon ble straks planlagt, målet var å oppnå en lengre stans i jernbanetrafikken denne gangen. Lapwing hadde lokale kontakter, og på grunnlag av informasjon fra en av disse om skinnemangel på Rørosbanen, ble planen om masseødeleggelse av skinner lagt. Lapwing hadde forøvrig en idé om en rasjonell teknikk for å utøve dette. Skinnene skulle sprenges fra Hulta bru i Haltdalen til Stensli i Ålen. I tillegg skulle Stormuren sprenges og om mulig Hulta bru.

Sprengladninger ble forberedt til jul. Etter at siste tog hadde passert om kvelden den 29. desember, ble sprengladningene plassert. Mannskapet var inndelt i tre grupper som rykket fram etter en nøye plan. Åtte menn var nå med. Klokken 24.00 eksploderte det både ved Hulta bru og ved Stensli, og minuttet senere gikk bærebjelkene over Stormuren. Deretter smalt det sammenhengende i 3 timer og 15 minutter. 820 skinner ble sprengt. Det ble totalstans på jernbanen i ca. 14 dager, og senere kunne bare lette tog kjøre med redusert fart resten av krigen. Ingen tyske transporter gikk denne vei. Målet med operasjonen var dermed nådd.