Forbud 17.mai

Sang og høyrøstet tale er strengt forbudt 17.mai etter ordre fra Politiet. Singen und laut Sprechen ist am 17.Mai gemäss Verordnung von der Polizei strengstens verboten.

Foto: Schrøder

(Trykk på bildet for full størrelse)

Holdningskamp og motstand

Hører til Dagligliv

Allerede tidlig under okkupasjonen ble det viktig å vise sin avsky for tyskerne og NS-folk. Den første sivile som ble arrestert for å vise ringeakt for tyskerne i Norge, var en snekker og tolvbarnsfar fra Strinda. Han spyttet foraktelig etter noen tyske soldater utenfor Britannia hotell i Trondheim.

Ellers var stemningen heller matt sommeren og høsten 1940. Først i løpet av 1941 tok utfrysingen av NS-medlemmer til, og i 1942 var saken klar: Ingen skulle ha noe med NS-folk å gjøre utover det aller mest nødvendige. Dette kunne splitte familier for alltid, og rammet også barn. Dessverre ble mange merket for livet av dette. Barn av NS-folk hadde på ingen måte valgt side selv.

Idrett som sivil motstand
Idretten ble på mange måter den første arena for sivil motstand. Tyserne ville gjerne at deres soldater skulle konkurrere med nordmenn i idrettskonkurranser for å demonstrere at de var kommet som ”venner”. Dette førte i sin tur til ”idrettstreiken”: Ingen ”gode” nordmenn skulle delta i offisielle idrettsstevner, verken som deltakere eller som publikum. At det ble strødd sand på Rosenborgbanen foran et skøytestevne i 1941, ble en politisak. Å bære ”norske” plagg ble på begge sider sett på som en demonstrasjon: NS regjeringen forbød bruken av røde toppluer i 1941. 18. Mai 1943 gjennomførte politiet en razzia ved alle ”høyere” skoler for å beslaglegge alle klesplagg som ble antatt brukt i demonstrasjonsøyemed. På ”katedralskolen ble 15 røde og blå toppluer med dusk samt røde kalotter inndratt. På Borgerlige realskole og Strinda høiere skole (som lå i samme skoleanlegg) ble 9 luer med og uten dusk inndratt” iflg. politirapporten. Når hirden skulle holde skirenn, forsvant gjerne løypebåndene.

Borgervakter
For å hindre at NS-plakater og annet propagandamatriell ble ødelagt, skrev NS-myndighetene ut opp til 250 ”borgervakter” som skulle hefte med ”liv og eiendom” om det skjedde noe mens de hadde nattevakt.

Nidarosdomen - menigheten stenges ute 
Søndag 1.februar 1942 utnevnte tyskerne Vidkun Quisling som ”ministerpresident”, formell regjeringssjef i Norge. Dette skulle feires med en festgudstjeneste i Nidarosdomen kl 11, og kirkeministeren hadde bestemt at en NS-prest skulle overta høymessen for anledningen. Nesten bare NS-medlemmer møtte fram. I menighetsbladet var det kunngjort at den ordinære gudstjenesten var utsatt til kl. 14. Allerede før kl. 13 kom en hel del av menigheten og satte seg i kirken. Kl. 13.30 kom politiet og stengte alle innganger. Flere tusen samlet seg utenfor i kaldværet og sang ”Vår Gud han er så fast en borg”. Etterpå gikk de fredelig hjem. Demonstrasjonen ble gjennomført på en fredelig måte, og politiet forholdt seg passiv i situasjonen.

Denne hendingen ble brukt som begrunnelse da landets biskoper la ned sine embeter tre uker etterpå. I mellomtiden hadde Quisling underskrevet to nye lover som gjaldt skolen, og som vakte forferdelse. Den første bestemte at alle barn skulle gjøre tjeneste i Nasjonal Samlings Ungdomsfylking. Den andre påla alle lærere å være medlemmer i Norges Lærersamband, og derigjennom forplikte seg til å undervise etter nazistiske retningslinjer. Foreldrene protesterte i likelydende brev. Lærerne nektet å underskrive på at de ville godta medlemskap i den nye organisasjonen. Ingen av de to lovene klarte NS regjeringen å sette i kraft. Men, som nevnt før, ble mange lærere arrestert og satt til straffarbeid, mange i Finnmark.

Fra arbeidstjenesten for ungdom til Milorg
Et annet fremstøt fra NS-regjeringen ble også møtt med massiv passiv motstand: Den frivillige arbeidstjenesten for ungdom fra før krigen (AT) ble nazifisert. Befalet der ble fra høsten 1940 tvunget til å benytte nazihilsen. Fra 1941 ble den gjort obligatorisk, og tjenesten fikk et mer militært preg.

Det praktiske arbeidet skulle ”bygge landet” og besto først og fremst i nyrydding av jordbruksarealer på landsbygda. De unge ble plassert i brakkeleire. De som lå nærmest Trondheim, lå i Melhus og Selbu. Mer og mer av tjenesten besto av militær eksersis. Våpen ble ikke utlevert – i stedet ble det brukt spade under den militære tjenesten. Mistanken var nær: Skulle dette bli grunnstammen i en ny norsk hær i tysk tjeneste?

Tjenesten lot seg forholdsvis lett sabotere, mange lot være å møte opp. Verre ble det i 1944, da først en (alle 19-årige menn), senere to årsklasser til ble innkalt til registrering. Fra London ble det sendt ut paroler om at unge menn ikke skulle melde seg. Fra Trondheim og Trøndelag var det forholdsvis lett å komme seg over til Sverige. Mange av de som dro dit, sluttet seg til de norske polititroppene der. Andre gjemte seg bort hos venner og kjente på landet eller søkte tilflukt i hytter eller tømmerkoier i skogen. De siste ble kalt ”gutta på skauen” , og dannet grunnstammen i en illegal hær som fikk militærutdanning gjennom Heimefrontens Militærorganisasjon (Milorg). Den viktigste basen nær byen lå på Hølonda. Våpen ble laget illegalt eller sluppet fra allierte fly i fjellområdene. (Denne motstanden fikk aldri noe stort omfang i Trøndelag, pga. av Rinnanbanden og tysk etteretning. Red. Anm.).

Norske agenter
For de allierte var det av stor betydning å skaffe seg informasjon om all tysk aktivitet i Norge. Til det benyttet de ofte norske agenter som hadde fått opplæring i England. For å sende meldinger dit, måtte de bruke radiosendere som tyskerne forholdsvis lett kunne peile inn. Flere ble tatt, både i byen og i Bymarka. Andre agenter drev ”motpropaganda” mot tyske soldater ved å sette opp plakater på tysk eller stikke ”miniplakater” i lommene deres.

NS kontrollerte media
At tyskerne og NS tok kontroll over media, førte til at illegale aviser ble stensilert og fordelt allerede fra 1940 her i byen. Særlig etter at folk fikk inndratt radioene sine, ble det mange av dem, og de gjenga for det meste radionyheter fra London.

Alle radioer hadde ikke blitt levert inn, dessuten var det mulig å lage nye. Men det var farlig og straffbart å lytte på radio og å lage eller spre illegale aviser. For det siste kunne en få dødsstraff eller bli sendt til en tysk konsentrasjonsleir. I siste del av krigen kom to illegale aviser ut temmelig fast. ” Krigstid” ble sendt ut i et opplag på 600 eksemplarer i byen, og 60 ble sendt til landdistriktene. ”For friheten” kom ut annenhver uke i et antall på 1000.

Trøndersk motstandsarbeidet forhindret av Rinnanbanden
Som nevnt før ble motstandsarbeidet i Trondheim og Midt-Norge sprengt av Rinnanbanden og Gestapo. I 1942 og 1943 ble to motstandsgrupper i Trondheim rullet opp (Thinstad- og Værdahlgruppene). Dette førte til 80 arrestasjoner og 19 drepte. Større sabotasjeaksjoner ble ikke gjennomført i Trondheim, derimot på Løkken, mot Rørosbanen gjennom Haltdalen og mot Nordlandsbanen ved Grong (Jørstad bru). Heimefronten fant vel slike aksjoner altfor risikable i byen.

Trønderske frontkjemper og -søstre på tysk side
Noen trondhjemmere meldte seg til krigstjeneste på tysk side. 173 unge menn fra Trondheim og Strinda meldte seg som ”frontkjempere” og 12 unge kvinner som ”frontsøstre” for å delta i krigen mot Sovjetsamveldet på Østfronten.

Hentet fra ressurspermen for videregående skole 1997

Kilder