Radesyke og nye sykehus

Radesyken var en uklar sykdom som oftest angrep kjønnsorganene. Den smittsomme sykdommen ble et springbrett for å etablere sykehus som en institusjon. Sykehusene eller hospitalene hadde tidligere oppbevart mennesker som ikke kunne klare seg, nå skulle de helbrede og tilbakeføre pasienten til samfunnet.

Bortsett fra Hospitalet i Trondheim var sykehus noe nytt i Trøndelag på 1700- tallet. Slike fantes bare i perioder og i beskjedent omfang utenfor byen. I Namdalen eksisterte Tranås hospital en periode på Jøa i 1790-åra, og et radehospital ble etablert på Himo i 1805. I Selbu ble det også etablert et sykehus for radesyke.

Radesyken - angrep kjønnsorganene
Radesyken ble oppfattet som en ny sykdom på 1700-tallet, og det var uklart hva det egentlig var for slags sykdom. Den lignet på syfilis, på spedalskhet og på skjørbuk. Som syfilis angrep den oftest kjønnsorganene og ble beheftet med skam og derfor ofte holdt hemmelig. Legene konkluderte etter hvert med at radesyken var en form for syfilis, som ble overført også utenom seksuell kontakt. Den ble de fleste steder oppfattet som noe som kom utenfra inn i et samfunn.

Rask spredning og tvangsinnleggelser
Doktor Henrici nevnte radesyken som en av de sykdommer som ble innført som følge av skipsfart og handel. Han mener at sykdommen i Trøndelag opptrådte først på Inderøya omkring 1750, der en prests hus var sterkt angrepet. Omkring 1761 skal sykdommen ha kommet til Trondheim med et fransk skip som kom fra Vestindia. Skipet ble liggende hele vinteren. Mange om bord var angrepet av venerisk syke, som så ble spredt til flere av byens innbyggere.

Henrici mente at sykdommen etter det ble spredt med ammer til diebarn, og fra diebarn til ammer. På Byneset ble fattige bondekoner som mot betaling tok fosterbarn fra byen, smittet. Fra 1760-70-åra og fram til midten av 1800-tallet var radesyken gjenstand for stor oppmerksomhet, og pasienter ble tvangsinnlagt på de sykehusene som ble opprettet. Så forsvant sykdommen ganske raskt fra oppmerksomheten. Byens sykehus startet også med i hovedsak veneriske pasienter, men utviklet seg etter hvert til et virkelig sykehus for alle kategorier pasienter.

Fra Trøndelags historie, Bind 2: Fra pest til poteter 1350-1850, s. 297