Framveksten av sykehus

Det som fantes av sykehus var delvis de spesielle institusjonene for radesyke, delvis mer allmenne sykehus.

I Trondheim sto et nytt sykehus ferdig på Kalvskinnet i 1805. På 1840- tallet ble det utvidet, og det ble inngått avtale mellom Søndre Trondhjems amt, militærvesenet og bysykehuset om at sykehuset skulle være forpliktet til å ta inn også pasienter fra landdistriktet og syke soldater. Også i Nordre Trondhjems amt ble det reist sykehus på 1840-tallet; Innherred sykehus i 1844 og Namdal sykehus i 1848. Foreløpig var det mest fattigfolk som ble behandlet på sykehusene.

De som hadde større ressurser, lot seg helst pleie hjemme. Også operasjoner foregikk i hjemmene. For mer kompliserte operasjoner kunne de kondisjonerte dra til Danmark, eller etter 1826 til Rikshospitalet i Kristiania.

Hvor stor virkning tiltakene for å bygge opp et helsevesen egentlig hadde på helsetilstanden og dødeligheten i denne perioden er usikkert. Det var oftest ikke så mye legevitenskapen hadde å stille opp med, om folk i det hele tatt kom i kontakt med medisinerne. Og før jordmorkunsten ble kombinert med aseptiske metoder fra 1880-tallet, kunne den ved siden av hjelp også bringe barselfeber og død. Når dødeligheten likevel gikk ned og levealderen opp, kunne nok økt opplysning og oppmerksomhet omkring helsestell, hygiene og nytten av at mødre selv ammet sine barn tross alt ha en betydning.

Fra Trøndelags historie, bind2: Fra pest til poteter 1350-1850, s. 393-394