Alkoholpolitikk på 1900-tallet - fra alkoholforbud til økt tilgjengelighet

De grunnleggende prinsippene om en streng alkoholpolitikk som har eksistert helt siden 1800-tallet, gjelder også i dag. Men til tross for det ser vi en økende liberalisering av alkoholpolitikken. Alkoholomsorgen begynte utover 1930-tallet å se på alkoholisme som en sykdom.

1919 - forbud mot omsetning av brennevin og hetvin
I 1919 ble det, gjennom en folkeavstemning, et klart flertall for forbud mot omsetning av brennevin og hetvin. Resultatet må også sees i sammenheng med den aktuelle situasjon i Norge, hvor midlertidige forbudslover var utbredt pga. krigen. Forbudet varte til 1927 da det ble opphevet gjennom en ny folkeavstemning. Stemningen i folket var snudd bl.a. fordi man ikke lenger så behovet for slike krisetiltak, og fordi det hadde skjedd en økning i både hjemmebrenning, smugling og reseptmisbruk. Omsetningen ble nå lagt til vinmonopolet.

Perioden fra andre verdenskrig og fram til i dag har sett en videreføring av de sentrale virkemidlene som ble etablert allerede før Norge ble en selvstendig nasjon. De fire hjørnesteinene om avgiftssystemet, vinmonopolet, skjenkebevillingene og fokus på alkoholens skadevirkninger har ligget som grunnleggende prinsipper i norsk alkoholpolitikk uavhengig av hvilken regjering dette landet har hatt. Den overordnede målsetting for alle disse virkemidlene har vært å begrense bruken av alkohol gjennom å begrense tilgjengeligheten og gjennom å fokusere på de problematiske sidene ved alkoholen.

Behandlingstilbud til alkoholmisbrukere etableres 
Norsk alkoholpolitikk har først og fremst vært innrettet mot alkoholen og ikke alkoholbrukerne. På begynnelsen av 1900-tallet begynner man imidlertid også så smått å fokusere på brukerne gjennom ulike tilbud til disse. De første behandlingstilbudene for alkoholmisbrukere er det først og fremst private organisasjoner som står bak. Private organisasjoner, med økonomiske støtte fra staten, har siden denne tiden vært en dominerende aktør på dette området.

I 1909 åpnet Blå Kors det første kurstedet på Eina. Den norske legeforening åpner et annet kursted året etter i Ørje. I 1926 oppnevnte regjeringen et utvalg som skulle se på oppbyggingen av en behandlingsorganisasjon for alkoholmisbrukere. Utvalget resulterte i edruskapsloven av 1932, men pga. krigen fikk den ikke noen praktisk betydning før etter krigen.

Alkoholistomsorgen som vokste fram, var i all hovedsak rettet inn mot de mest langtkomne og slitne alkoholikerne og dreide seg mer om å gi disse en pause fra alkoholen heller enn noen form for behandling. Parallelt med disse omsorgstilbudene vokste det fram en nytt behandlingstilbud gjennom A-klinikkene, i kraft av bevegelsen Anonyme Alkoholikere. AA-bevegelsen hevdet at alkoholisme var en sykdom på linje med allergi og rammet alle mennesker fra alle samfunnslag. Sykdomsforståelsen virket mot den stigmatisering som til nå hadde preget samfunnets syn på alkoholikere. A-klinikkene ble lagt under Helsedirektoratet og fikk høyere status enn kurstedene og den øvrige alkoholistomsorgen som lå under Sosialdepartementet.

Oppslutningen om AAs ideologi fikk økt tilslutning utover i 1930-årene og etterkrigstiden. Antallet plasser økte sterkt, særlig i perioden fra 1960 til 1975. Alkoholproblemet spesielt og årsakene til rusproblemer generelt har alltid vært et stridstema. I Norge har man ikke klart å komme til noen enighet eller noen felles forståelse om dette. Dette har resultert i at spørsmål knyttet til konsekvenser av bruk av rusmidler, sånn som misbruk og behandling av dette, har blitt et sosialpolitisk spørsmål heller enn et alkoholpolitisk spørsmål. Alkoholpolitikken har begrenset seg til å fokusere på tilgjengelighetsproblematikken.

Ny debatt i etterkrigstiden 
I etterkrigstiden og fram til midten av 1970-årene var det spesielt fire forhold som dominerte samfunnsdebatten når det gjaldt problemer knyttet til alkohol. Dette var de sosiale følgene av alkoholbruk, ungdommens bruk av alkohol, medisinske følger av alkoholbruk og illegal alkohol som hjemmebrenning og smuglersprit.

På slutten av 1970-tallet og utover på 1980-tallet skjer det en gradvis forskyving fra å fokusere på den enkelte storbruker av alkohol til å fokusere på hele befolkningen. Folkehelseperspektivet hadde allerede blitt introdusert gjennom en WHO-rapport i 1975 og ble for alvor en del av norsk sosialpolitikk gjennom St.melding 17 (1987-88) Alkohol og folkehelse. Den dominerende forståelse var nå at det generelle alkoholkonsumet i befolkningen var avgjørende også for misbruket av alkohol, og at hele befolkningen var målgruppe i forhold til å forebygge alkoholmisbruk.

Ny debatt, prøvde virkemidler
Virkemidlene forblir imidlertid stort sett de samme. Det meste dreier seg om å forsøke å begrense tilgjengelighet gjennom skjenkebevillingen, åpningstider, aldersgrenser, avgifter, bekjempelse av smugling og hjemmebrenning og ikke minst opplysningsarbeid, holdningskampanjer og informasjonsarbeid.

I løpet av de senere år er imidlertid litt av fokuset igjen i ferd med å snu. Spesielt alkoholforbruket har økt og særlig blant de unge. Samtidig blir det stadig flere tunge rusmisbrukere. De senere år har sett et økende fokus på å satse på de mest risikoutsatte gruppene i vårt samfunn. Forebyggingsinnsatser skal rettes mot disse. I tillegg må man gjøre noe i forhold til alle de tunge rusmisbrukerne, og særlig har det blitt fokusert på medikamentell behandling. Samtidig forsøker man å nå hele befolkningen gjennom de tradisjonelle virkemidlene. Årsaken til dette kan være en erkjennelse om at de tradisjonelle virkemidlene ikke strekker til mot de som er mest utsatt.

Rusmisbruk som sykdom
Et annet utviklingstrekk man har sett de senere år er at spørsmål knyttet til bruk av alkohol og andre rusmidler er i ferd med å bli et helsepolitisk spørsmål vel så mye som et sosialpolitisk spørsmål. Gjennom rusreformene (Ot.prp. nr. 3, 2002-03 og Ot.prp. nr. 54, 2002-03) har man trukket helsevesenet sterkere inn i behandlingen av rusmiddelmisbrukere. Forståelsen om at alkoholisme og rusmiddelmisbruk er en sykdom på linje med andre sykdommer er i ferd med å bre seg inn i stadig flere fagmiljøer, også ikke-medisinske miljøer. Med andre ord, den samme forståelsen som AA-bevegelsen frontet for over 100 år siden.

Oppsummering av norsk alkoholpolitikk
Historien om norsk alkoholpolitikk er på mange måter en historie preget av en bemerkelsesverdig stabilitet. De prinsippene og virkemidlene som ble knesatt for vel 150 år siden, gjelder den dag i dag. Likevel har vi sett en endring i forhold til hvordan disse virkemidlene praktiseres. De grunnleggende prinsippene og virkemidlene har ikke kunnet hindre en stadig økende liberalisering av norsk alkoholpolitikk og en stadig økende tilgjengelighet av alkohol og andre rusmidler. Det er grunn til å tro at hjørnesteinene i norsk alkoholpolitikk vil kommer under ytterligere press i årene som kommer. Ved siden av de grunnleggende prinsippene og virkemidlene om alkoholpolitikken, er det også et annet gjennomgående tema som har vært til stede og fortsatt er til stede når man ser på den norske alkohol- og rusmiddeldebatten. Dette er forståelsen av alkoholproblemet eller rusmiddelproblemet. Hva skyldes misbruket? Hvordan gjør man noe med det? Tanken om at det er enkeltmennesket og han eller hennes sviktende moral som er årsaken, har stått og står fortsatt sterkt i Norge. Særlig har de religiøse elementene i norsk samfunnsliv vært målbærere for denne forståelsen. Det moralske elementet og stigmatiseringen av alkoholmisbrukere spesielt og rusmiddelmisbrukere generelt har vært sterk i Norge. AA-bevegelsens kamp for at man må se på slikt misbruk som man ser på andre sykdommer, nådde en viss anerkjennelse på starten av 1900-tallet. Likevel ble ikke dette noen dominerende forståelse i utformingen av norsk sosial- og helsepolitikk. Til det var uenigheten og den manglende felles forståelse av problematikken for stor. Det er på dette samfunnsområdet, som på mange andre samfunnsområder, en tendens til at enkelte forståelser av en gitt problematikk dominerer i forhold til andre. I forhold til alkoholproblematikken spesielt og rusmiddelproblematikken generelt har man aldri greid å ta inn over seg den kompleksitet den representerer. Utviklingen nå er i ferd med å bringe oss tilbake til starten av 1900-tallet. Sykdomsforståelsen er igjen i ferd med å bli dominerende. Bare framtiden vil kunne vise oss om denne forståelsen blir dominerende, og i så fall om alkohol- og rusmiddelpolitikken blir et helsepolitisk felt som fortrenger og usynliggjør de sosialpolitiske aspektene på samme måte som de helsepolitiske aspektene har blitt fortrengt og usynliggjort tidligere.
 
Kilder: NOU 1995:2 Alkoholpolitikken i endring?, NOU 2003:4 Forskning på rusmiddelfeltet, "Rusmidler i Norge", Statistikk 03, SIRUS (Statens institutt for rusmiddelforskning)