Arbeidet med sandkassen, Levanger folkeskole (Ingressbilde)

(Trykk på bildet for full størrelse)

Endringer i sosialisering - fra eventyr til digitale læremidler

Hører til Barnetrinnet

Skolegangen er en viktig del av sosialiseringen, og den er kanskje enda viktigere i dag hvor utdanningsinstitusjonene preger hverdagen vår i mye større grad enn det den gjorde for 100 år siden. Hva vi sosialiseres til gjennom hjem og skole endres i takt med samfunnet vi lever i.

Sosialisering hjemme og ute
Sosialisering er en prosess der medlemmer av et samfunn lærer sosiale og intellektuelle normer og verdier. Sagt på en enklere måte: Du er et resultat av påvirkning gjennom hele livet ditt. Primærsosialisering har tradisjonelt foregått i hjemmet og er den grunnleggende oppdragelsen, mens sekundærsosialisering har foregått i skole, jobb og blant venner. Disse grensene er i ferd med å endres med den moderne tid hvor begge foreldre er i arbeid, og barna tilbringer stadig mer tid i institusjoner som barnehage og skole. Hva som har endret seg skal vi se litt på nedenfor.

Hvordan var det før?
For 150 år siden var sosialiseringsprossessen mer forutsigbar for de aller fleste i samfunnet. Det var færre og mer begrensede arenaer for sosialisering. I bygdesamfunnet på 1800-tallet lærte man både normer, verdier og ferdigheter på gården. Alle generasjonene på en gård var sammen store deler av dagen, og en del av oppdragelsen besto av å bli fortalt sagn, fortellinger og eventyr. Historiene som ble fortalt hadde ofte moral, og man kunne dra lærdom ut av dem.

Fotograf:
En annen viktig del var å bli gjort oppmerksom på de forventningene og kravene som ble stilt. Det kunne handle om hva slags arbeidsoppgaver barna skulle ha når de ble voksne, og hvem de skulle gifte seg med. Var du datter av en husmann måtte du lære å stelle kyrne og huset slik at du kunne jobbe på storgården som taus. Dattera til storbonden hadde kanskje ikke det samme kravet til arbeidsferdigheter, men hadde ofte desto større krav til hvem hun skulle gifte seg med. Eldstesønnen på gårdene, uansett størrelse, skulle ta over driften etter faren.

Pedagogen Petter Aasen argumenterer for et skille ved andre verdenskrig. Før dette, skriver han, var Norge i stor grad et naturbestemt og lokalorientert samfunn hvor økonomiske, sosiale og kulturelle forhold var nært knyttet til arbeid, sosialt fellesskap og behovstilfredsstillelse. Dette var et enkelt og oversiktelig samfunn der menneskene opparbeidet seg et felles erfaringsgrunnlag. [1]

Etter 1945
Aasen skriver at det var først etter 2. verdenskrig at endringene både i industri, teknologi, forvaltning og sentralisering skjøt fart. Det nye samfunnet var komplekst og med det ble betingelsene for sosialisering endret. Det var ikke lenger en sammenheng for alle mellom arbeid, kompetanse, kulturell tilhørighet og identitet. Blant annet er arbeidslivet mer fragmentert i dag enn før: Som en følge av stadig mer spesialisering og profesjonalisering, har folk nå jobber som er svært forskjellige fra hverandre. På grunn av veksten i utdanning - blant alle lag av folket - er det heller ikke nødvendigvis noen sammenheng mellom hvor man kommer fra, eller hvem foreldrene dine er, og hva slags studier du tar eller yrke du velger. Det er lettere å bryte ut av forventninger og tradisjoner enn det var tidligere.

Skolen som sosialiseringsarena
Siden samfunnet har utviklet seg til å få et sterkt fokus på kunnskap og utdanning, har skolen blitt en stadig viktigere arena for sosialisering. Vi har i dag en enhetsskole som tilbyr alle den samme utdanningen i 10 års grunnskole. Det gir oss et felles grunnlag som ikke alle hadde før. De fleste av oss blir nå sosialisert inn i de samme rammene, men fortsatt fins det skiller. Blant annet er det fortsatt slik at barn av lavt utdannede ofte tar lavere utdanning selv, og det samme ser vi med barn av høyt utdannede foreldre.

Fotograf:

Skolens sterke posisjon i samfunnet gjenspeiler seg også i utviklingen av læremidler. Da skolen startet var det viktigste å lære seg katekismen. Etterhvert ble lesing, skriving og regning viktig. I dag er det fem basisferdigheter alle skal ha lært i løpet av grunnskolen: å lese, å skrive, å regne, å uttrykke seg muntlig og det nyeste - digital kunnskap. Å ha disse ferdighetene er en del av sosialiseringsprossessen vår. Og for å innlære ferdighetene må læremidlene henge med.

Avslutning
Kan vi fortsatt si at primærsosialiseringen foregår hjemme og sekundærsosialiseringen ute? For 150 år siden fikk barna store deler av sin sosialisering hjemme. For 50 år siden hadde vi et skille; normer og verdier fikk barna hjemme, mens sekundærsosialiseringen i mye større grad ble flyttet til skole og utdanningsinstitusjoner. I dag er det ikke et like klart skille. Slik som vi har fått et arbeidsliv med store forskjeller mellom yrkene og arbeidstakere, er det også blitt store forskjeller fra familie til familie. I mange familier jobber foreldrene mye, og barna er i barnehage hele dagen fra de er små.

Mange barn får nok en større del av verdiene sine under påvirkning i institusjonene. Kanskje er dette et paradoks. Er det slik at vi ved å få det meste av vår sosialisering i barnehage og skole, også får et mye sterkere fokus på kunnskaper og ferdigheter? Er det mulig at vi mister noe av verdiene på veien? Dette er spørsmål som kan diskuteres videre i klassen

[1] Petter Aasen (1999): "Det refleksive kunnskapsregimet", i Roar Engh (red): Skolen i mulighetens årtusen, s. 45-46
Andre kilder: Ellen Schrumpf (2007): Barndomshistorie, Oslo
Samfunnslære på nettet,
Cappelens nettsider: http://samfunn.cappelen.no

Relaterte artikler