Teigblanding og utskiftning

Hører til Hamskiftet

Mange gårder var delt på flere brukere. I en del tilfeller fikk hver bruker samlet jorda si i et eller to stykker. Det andre delingsprinsippet var teigdeling, det vil si at hvert jorde ble delt mellom brukerne. Målet var å få så rettferdig fordeling av jorda som mulig.

Der gårdene hadde blitt delt i flere generasjonsoppgjør kunne stykkene bli svært små og oppdelingen heller innfløkt. Ofte ble teigene så smale at en ikke kunne vende med hesten uten å komme inn på naboens grunn. På de teigdelte gårdene var som regel også utmarka i felleseie. Det var minst teigblanding og sameie på flatbygdene, og forholdene var enklere i Nord-Trøndelag enn i sørfylket. I bredbygdene Skogn og Frol var det for eksempel ingen regulær teigblanding. Der ble det bare registrert ni utskiftninger etter 1857. Også i Selbu var teigblandingen moderat, men i Gauldalen og Orkdalen var den mer vanlig. Teigblandingen var mest innviklet i Fosen og Ytre Namdalen.

Utskiftningsloven blir innført
Teigblandingen førte til konservering av gamle driftsmåter og hindret individuelle fremskritt. En del sameierforhold ble oppløst allerede før den første utskiftningsloven kom i 1821. Loven la et nytt press på bøndene, og det kom mer fart i arbeidet. I første omgang ble ofte bare de minste teigene slått sammen. Senere gikk man mer radikalt til verks. Neste utskiftningslov kom i 1857. Nå skulle utskiftningene ledes av faglærte spesialister som skulle lønnes av staten. Med seg fikk utskiftningsformannen to lekmenn. De tre fungerte i realiteten som en særdomstol. De avgjorde eiendomsgrenser, rettigheter og plikter. Der det var klyngetun, bestemte de hvem som måtte flytte husene.

Rønningen i Oppdal
Som før var det nok at en av brukerne på en teigdelt gård forlangte utskiftning. Her skal vi følge prosessen på Rønningen i Oppdal, hvor sju brukere til sammen hadde 565 mål innmark. Hver av dem hadde fem-seks teiger, som i gjennomsnitt var på ca. 15 mål. Etter at en minnelig oppdeling ikke førte frem forlangte gårdbruker Johannes Johannessen høsten 1860 offentlig utskiftning.

Selve utskiftningen begynte den 30. september 1861, men partene kom ikke langt den høsten. Sommeren 1862 ble det laget nøyaktige kart over eiendommene og boniteten eller kvaliteten på jorda ble undersøkt. For å få et riktig bilde ble hele innmarka besiktiget både før og etter slåttonna. To av brukerne klaget på vurderingene uten å nå frem. Neste vår og forsommer ble grensene trukket. Det ble også endelig bestemt hvem som måtte flytte husene sine og hvem som fikk bli boende. I oktober var det hele ferdig, men en av brukerne fikk protokollført sin protest over resultatet.

Utskiftningen på Rønningen pågikk i mer enn to år. Mange steder tok det enda lenger tid. Det hang sammen med kompleksiteten, men også med den grundigheten som arbeidet ble utført med. Forandringene var radikale. Folk fikk både nye jorder og ofte nye bosteder. Da driftsbygningene likevel måtte flyttes, bygget mange moderne og luftige fjøs. Som på Rønningen ble mange misfornøyd med resultatet. I mange tilfeller varte bitterheten over delingen livet ut.

Fra Trøndelags Historie, bind 3: Grenda blir global 1850-2005, s. 45-46