En frisk havstrøm i de lumre fjorder

Hører til Skogbruk

Lauritz Jenssen på Ranheim tilhørte nemlig en sidegren innen det mektige Jenssen-dynastiet. Der de andre var forsiktige og avventende var han pågående. Han var ingeniør fra høyskolen i Karlsruhe, en modernisator innenfor jordbruket, en forkjemper for jernbaneutbyggingen og en av initiativtakerne til Trondhjems tekniske Læreanstalt.

Cellulosefabrikken på Ranheim
I november 1884 kunne Lauritz Jenssen stolt åpne en av landets første og største cellulosefabrikker på Ranheim. Med barndomsvennen ingeniør Fredrik Størmers hjelp var teknologien den ypperste samtiden kunne skaffe. Seks år senere begynte papirproduksjonen. «Det stod mer og mer klart for mig at Norge ikke burde exportere sin Cellulose og Træmasse i anden Form end som Papir, thi intet Land med samme heldige Beliggenhed … vil kunne produsere de almindelige Papirsorter saa billigt som vi.» (1) I motsetning til sine slektninger var ikke Jenssen noen rik mann. Aksjekapitalen var oppbrukt allerede før fabrikken sto ferdig. Papiret ble heller ikke billig, det lønnet seg ikke å satse på ny og uprøvd teknologi.

Nytt eierskap
Barnesykdommene ble så store at de opprinnelige eierne måtte gi opp i 1894. De tekniske ressursene var for begrensede til å kunne berge et slikt storprosjekt når det først havarerte. Også markedsinnsikten og tilgangen på risikokapital var for liten. Eierskapet gikk ut av landsdelen og fabrikken ble til slutt kjøpt opp av det mektige Merakerkonsernet. Det hadde såvel fagfolk som kapital nok til å omdanne Ranheim til en ren pengemaskin. Sannsynligvis burde Lauritz Jenssen ha bygget et tresliperi i stedet. Det var teknisk sett mye enklere og mindre kapitalkrevende. Interessentene bak Selbo kobberverk bygget en slik fabrikk i Meråker i 1887.

Fem tresliperier i Trøndelag
I tiden frem mot første verdenskrig ble det bygget ytterligere fem tresliperier i Trøndelag, Helge-Rein-By Bruk, Follafoss, Salsbruket, Lauvsnes og Statlandbruket. I et par-tre av disse fantes trønderske eierinteresser, ellers kom de friske havstrømmene utenfra. Oppkjøpene førte altså til en industriell fornyelse og vekst som regionens egne næringsdrivende ikke maktet. De nye sliperiene og sagbrukene slukte stadig større tømmermengder. Mellom 1890 og 1914 ble tømmerprisene tredoblet.17 Slik kom investeringene og kompetansen utenfra både bønder og skogsarbeidere til gode. For alle parter økte inntektene raskere enn noen gang før. Brukseiere, bønder og skogsarbeidere var imidlertid langt fra jevnbyrdige aktører. Overskuddene ble så skjevt fordelt at det førte til en hel serie konflikter.

Hartmann 1952; Danielsen 1997: 249-250

Fra Trøndelags Historie, bind 3: Grenda blir global 1850-2005, s. 81-82