Melkekjøring med hest og lastebil (Ingressbilde)

(Trykk på bildet for full størrelse)

Krise og stagnasjon i mellomkrigsåra

Perioden fra 1870-80-åra opp mot 1920 var preget av sterk vekst og forandring. Historikerne snakker gjerne om at et hamskifte hadde funnet sted.

Grovt sett kom hamskiftet til uttrykk gjennom innføring av ny teknologi og utbygging av veger, jernbaner og dampskipsruter. Gradvis skjedde det også en overgang til markedsøkonomi og pengehushold. Men også holdningene og mentaliteten til folk flest skiftet karakter i denne epoken preget av sterk forandring.

Hamskiftebegrepet er imidlertid ikke uproblematisk. Mye av det gamle levde videre inn i mellomkrigstida, gjennom krigsåra 1940–45 og inn i de første etterkrigsåra. Sett under ett var perioden preget av både gammelt og nytt og en langsommere utvikling dersom vi ser den i tilbakeblikk og i forhold til en ny dynamisk periode preget av store endringer som startet i løpet av 1950-åra, som enkelte har kalt det andre hamskiftet.

Folk produserte fortsatt mye selv
De fleste bønder produserte ennå det de trengte til eget behov. Driftsgranskninger fra Norges Landbruksøkonomiske institutt forteller at den egenproduserte andelen av matvareforbruket på gardsbrukene i Trøndelag var på noe over 60 prosent i 1938/39. Den fortsatte faktisk å stige til noe over 70 prosent 1948/49. Stigningen etter krigen skyldtes trolig vareknappheten i de første etterkrigsåra. På butikken kjøpte folk nødvendighetsartikler som salt, sukker, kaffe, sirup og av og til en sekk mjøl. Ut over det ble det handlet litt nødvendig redskap, men som regel lite av sko og klær. Mye ble fremdeles tilvirket heime. Det ble spunnet, vevd, strikket og sydd, selv om stasklærne ble sydd av lokale sydamer som for rundt på gardene. I kystbygdene var fortsatt bygdeskomakerne aktive, både til reparasjon og tilvirking av skotøy.

Det er historikere som har pekt på at det var i disse bygdene foruten i fjellbygdene at hamskiftet slo senest igjennom. I Nordli og Sørli hevder de at det skjedde først i åra etter den annen verdenskrig. Det er derfor grunn til å reise spørsmål om omfanget av pengehusholdet i mellom- og de første etterkrigsåra. Bondesamfunnet var imidlertid knyttet til pengesamfunnet gjennom mangesysleriet og salg av produkter som for eksempel fisk og tømmer.

Betydelig salg av jordbruksprodukter
Men salget av jordbruksprodukter må ha vært betydelig også i denne perioden, i alle fall i de beste jordbruksbygdene. Det viser produksjonstallene fra jordbruket i Trøndelag. Vi har imidlertid tall bare fra den første etterkrigstida i Trøndelag. I 1949 ble det produsert ca. 216 000 tonn melk og melkeprodukter «omregnet til helmelk», 14 000 tonn kjøtt og flesk og over 2000 tonn egg. Produksjonen var to tredel høyere enn forbruket av melk og melkeprodukter, og omtrent dobbelt så høyt som forbruket for kjøtt, flesk og egg. Dette er tall som viser at salgsjordbruket hadde et betydelig omfang.

Fra Trøndelags Historie, bind 3: Grenda blir global 1850-2005, s. 250