Arbeiderpartiets nye kommunepolitikk

Hører til Produksjonsbyen

Arbeiderpartiets kommunevalgprogram fra 1934 bar bud om en ny politikk. Partiets gamle sosialistiske og revolusjonære retorikk ble dempet ned til fordel for et konkret utformet og ekspansivt kriseprogram som tok sikte på å bekjempe arbeidsløsheten.

Program for å bekjempe arbeidsløsheten
Det skulle skje dels ved hjelp av en kommunal utbygging av infrastrukturen, og dels ved en aktiv offentlig støtte til boligbygginga og industrien i byen. Et tiltak som var iverksatt under det borgerlige regimet, ga den politisk moderate arbeiderpartiordføreren handlingsrom. I 1934 hadde byen fått til akkordforhandlinger som sanerte mye kommunal gjeld. Stigende skatteinntekter bidro også til å legge forholdene til rette for at deler av Arbeiderpartiets program nå kunne la seg realisere. I nasjonal sammenheng har ordfører Niels Ødegaard på Gjøvik fått æren for en kommunepolitikk i annen halvdel av 1930-åra som har fått betegnelsen «ødegaardismen».

Det er mindre kjent at Arbeiderpartiet under Ivar Skjånes ledelse førte den samme politikken i Trondheim med de samme virkemidler. Det skjedde både gjennom at det fant sted en renessanse i utbygginga av den kommunale infrastrukturen i byen, og mer radikalt, ved direkte kommunal støtte til det private næringslivet. De konkrete virkemidlene var å gi bidrag til å finansiere bedrifter ved hjelp av å yte garantier for lån, foreta direkte oppkjøp av aksjer og ved å levere billig elektrisk kraft fra det kommunalt eide elektrisitetsverket.

Eksempler på tiltak
La oss se på noen eksempler. Trondheim kommune støttet byens største arbeidsplass Trondhjems Mekaniske Verksted ved å garantere for en refinansiering av driften foruten å fortsette tidligere politikk ved å kreve nedsatt tomteleie og gi rabatt på elektrisk kraft. Kommunen støttet både et nydannet havfiskelag og bedriften A/S Norsk Ståltrådtrekkeri ved hjelp av kjøp av aksjer. Den subsidierte også Lilleby smelteverk med levering av billig spillkraft.

Arbeiderpartiets nye politikk hadde to formål, for det første å skape bedre sysselsettingsmuligheter, og for det andre å føre en sosial utjamningspolitikk. I 1930-åra kom dette til uttrykk ved at den sosiale boligbygginga, som det var tilløp til i åra før 1920, nå ble tatt opp igjen og fikk større dimensjoner. Den kommunale støtten til den kollektive boligreisinga tok form av garantier ved låneopptak, opparbeidelse av vann, veg og kloakk foruten fritak for eiendomsskatt for eksempel i ti år. Det mest kjente tiltaket på dette området som Trondheim kommune ga slik støtte til, var til A/S Jernbetons store boligkompleks som ble reist på Voldsminde i åra 1935–38.

Når det gjaldt den kommunale sosialpolitikken, maktet Trondheim imidlertid ikke å ta igjen det forspranget som hovedstaden fikk i mellomkrigsåra. Satsene til den kommunale aldertrygden ble satt ned under krisa, og Trondheim kommune innførte for eksempel verken morstrygd eller skolefrokost i denne perioden. Kommunepolitikken i Trondheim styrket først og fremst byens økonomi, men som landsdelens «motor» førte de nye arbeidsplassene til økt kjøpekraft, som igjen ga seg utslag i handelen med omlandet.

Fra Trøndelags Historie, bind 3: Grenda blir global 1850-2005, s. 304

Relaterte artikler