Det lysner. Da utkantbygdene fikk «løset»

I 1953 var det fortsatt 18 000 innbyggere eller 16 prosent av folkemengden i Nord-Trøndelag som ikke hadde tilgang på elektrisk kraft. Dårligst forspent var fjellbygdene i Namdalen og enkelte kystbygder. I Sør-Trøndelag var forholdene noe bedre.

Revolusjon på 50-tallet
Men i de enkelte bygdesamfunn var det store variasjoner. I Ålen var situasjonen for eksempel denne: I 1949 hadde 274 av i alt i underkant av 400 bruk på over fem dekar elektrisk lys, mens bare 57 hadde strøm til koking, og så få som ti til varme.

I første omgang måtte ledningsnettet bygges ut i de strømløse distriktene. I løpet av de første 1950-åra skjedde det en revolusjon, og alt i 1953 hadde ca. 90 prosent av folket i Trøndelag innlagt strøm. I samtaler mann og mann i mellom refererte en til når den og den fikk «løse». I utkantgrenda Fagerhaug i Oppdal skjedde det i 1952. Senest gikk det ute på øyene der det måtte legges sjøkabler og trekkes ledninger med lange luftspenn.

Elektrisk kraft til industrien
Myndighetenes ambisjonsnivå gikk nå lenger enn å skaffe folk flest tilgang på elektrisk kraft. Målet var ikke bare å bygge ut tilstrekkelig med vannkraft til forbrukerne, men også til industrien. Regjeringspartiet hadde bred støtte i sin målsetting om økonomisk vekst, full sysselsetting og sosial utjevning. Særlig i Arbeiderpartiet så en utbygging av storindustri som et middel til å oppnå målene. Skulle det la seg realisere, måtte kraftproduksjonen utbygges. Arbeiderpartiets kraftsosialisme hadde også bred regional støtte, ikke minst i Trondheim. Mangel på tilstrekkelig tilgang på elektrisk kraft hadde lenge vært en hemsko, ikke bare for det private forbruk, men også for næringslivet i byen.

Utbygging av vassdrag
Fra grensesjøene mot Sverige til Trondheimsfjorden rant sammenhengende vassdrag via Selbusjøen og Nidelva. I en tid preget av knapphet på materialer og kapital valgte Stortinget å satse på en utbygging av Aura for å dekke distriktenes behov i Midt-Norge. Etter et storstilt politisk spill på lokalt og nasjonalt nivå lyktes det imidlertid på den ene siden Trondheim Elektrisitetsverk i samarbeid Trondheim Kommune og Sør-Trøndelag fylke, og på den annen side svenske interesser, å få til en avtale som innebar tilførsel av svensk kapital til utbygging av Neavassdraget mot eksport av noe av kraften som gjenytelse. Arbeidet med å bygge ut Nea tok til i 1955, og i 1960 ble første del av anlegget innviet med nærvær av de to lands statsministere.

I Nord-Trøndelag hadde ikke utbygginga av vannkraften de samme dimensjonene. Den var fra gammelt av knyttet til industrivirksomhet foruten at det ble opprettet flere mindre kommunale kraftverk. Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk var fra starten av i 1919 et rent fylkeskommunalt foretak. I tillegg til Follafoss og en del småanlegg bygde fylkesverket ut et annet storanlegg i åra 1946–50, Fiskumfossen i Namsen.

Fra Trøndelags Historie, bind 3: Grenda blir global 1850-2005, s. 348-349