Russisk fange - Falstad

(Trykk på bildet for full størrelse)

SS Strafgefangenenlager Falstad 1941-45

I Falstadskogen, leirens rettersted, ble om lag 220 mennesker henrettet årene 1942-1943.

Innledning
I løpet av krigsårene opprettet den tyske okkupasjonsmakten leirene Grini, Ulven, Espeland, Sydspissen, Krøkebærsletta og Falstad for norske, politiske fanger. Av disse var SS Strafgefangenenlager Falstad den nest største, med et samlet belegg på omkring 4 500 fanger. I Falstadskogen, leirens rettersted, ble om lag 220 mennesker henrettet årene 1942-1943.

Dessverre finnes ikke nøyaktige talloppgaver verken over antallet fanger på Falstad eller antallet henrettede i Falstadskogen. Kildene er heller ikke i stand til å fortelle oss hvor mange av falstadfangene som ble deportert til kontinentet. Men antallet må ha vært betydelig. Eksempelvis gikk en transport med om lag 150 falstadfanger til Sachsenhausen i desember 1943. I februar 1943 ble 39 jødiske falstadfanger sendt til Auschwitz, etter et mellomopphold på Bredtvedt i Oslo. Andre fangeleirer som hyppig forekommer i et innsamlet minnemateriale fra tidligere falstadfanger er: Bad Saarow, Buchenwald, Dachau, Dreibergen, Natzweiler, Neuengamme, Ottobrünn, Ravensbrück, Rensburg, Rottwald og Stutthof.

På tross av sine svakheter, er det samlede kildematerialet om Falstad fangeleir rikt og mangefasettert. Det faller lett både å se leiren "ovenfra og ned" i et overgripende systemperspektiv, samt "nedenfra og opp" med de indre og ytre leirstrukturer som særpreget SS Strafgefangenenlager Falstad.

Falstad - etablering, drift og funksjon
For okkupasjonsmakten var Midt-Norge, eller Der mittelnorwegische Raum, en svært viktig region både strategisk og etterretningsmessig sett. Krigssituasjonen krevde streng politisk kontroll over landet. De ordinære fengslene var overfylte og tilfredsstilte ikke lenger tyskernes behov. I september 1941 ble den første unntakstilstanden i Norge etterfulgt av vilkårlige arrestasjoner, dødsdommer og stadig flere naziforordninger. Etableringen av SS Strafgefangenenlager Falstad samme høst skjedde i et urolig klima, både nasjonalt og regionalt. Leiren var i full drift fra og med 10. november 1941.

Kommandostrukturen for Falstad fangeleir var enkel og rettlinjet. Øverst sto Reichskommissar Josef Terboven, leder for tyskernes sivile myndigheter i Norge og med tilnærmet diktatorisk makt. Terboven var aldri på Falstad selv, men et planlagt besøk i leiren på vårparten 1942 ble avlyst i siste øyeblikk. Direkte under Terboven sto Höhere SS- und Polizeiführer Nord, Wilhelm Rediess. Under Rediess sorterte institusjonen Befehlshaber der Sicherheitspolizei und des SD (heretter BdS), ledet av SS Sturmbannführer Heinrich Fehlis, med hovedkvarter på Victoria Terrasse i Oslo. Formelt sett var Falstad og andre leirer for norske, politiske fanger underlagt BdS. I praksis var det likevel lokalt underliggende institusjoner av BdS som sto for den daglige drift av fangeleirer og fengsler i vedkommende distrikt. Okkupasjonsmakten hadde delt landet inn i seks geografisk avgrensete Einsatzkommandos, hvor hver enkelt kommando sto under ledelse av institusjonen Kommandeur der Sicherheitspolizei und des SD (heretter KdS). KdS Drontheim var SS-offiseren Gerhard Flesch (øverstkommanderende og institusjonen bar samme navn). Fra sitt kontor i Trondheim styrte Flesch leiren Falstad, fengslene Vollan og Misjonshotellet med brutal hånd. Flesch fikk tidlig tilnavnet "Falstads onde ånd".

Innenfor piggtrådgjerdene var Kommandanturet leirens øverste organ. Så langt kildene kan opplyse dreide dette seg om tre personer: leirkommandanten, hans nestkommanderende og en forvaltningsfører med ansvar for leirens forsyninger og økonomi. I alt seks SS-offiserer innehadde stillingen som leirkommandant på Falstad årene 1941-45: Paul Schöning, Paul Gogol, Scharschmidt (fornavn ukjent), Werner Jeck, Georg Bauer og Karl Denk. Vaktmannskapene på Falstad var i regelen politisoldater fra Ordnungspolizei, underlagt institusjonen Befehlshaber der Ordnungspolizei, men særlig i krigens siste fase skal disse ha blitt erstattet av eldre, tvangsutskrevne reservister fra Tyskland og Østerrike. Dessverre foreligger vaktlister kun for et kortere tidsrom våren-høsten 1942, men ut fra disse må en gå ut fra at vaktskifter forekom hyppig, og ofte bare med ukers mellomrom. Antallet fangevoktere i leiren oversteg sjelden 40-45 personer. Leirens kvinneavdeling sto under oppsyn av en tysk "Wachtmeisterin", av disse kjenner vi til to: Frida Partenheimer og Maria Robbe. Sykeavdelingen, "Krankenabteilung", var under tilsyn av tyske politileger. Av disse kjenner vi til Dr. Josef Hoffmann, Stabsarzt ved SS-Polizeibataillon, Regiment 7/2, samt Oberstabsarzt Dr. Altenheimer (fornavn ukjent). Videre tjenestegjorde arkitekten Fischer (fornavn ukjent) i lengre tid som "Bauleitung der Waffen SS und Polizei Falstad". Bauleiter Fischer var ansvarlig for all byggevirksomhet i leiren.

Det råder usikkerhet omkring bakgrunnen for tyskernes valg av leirkategori "Strafgefangenenlager" for Falstad. I okkuperte områder tok tyskerne vanligvis begrepene Polizeihäftlingslager/ Polizeihaftlager/ Polizeigefangenenlager i bruk når det gjaldt fangeleirer for nasjonale politiske fanger (som eksempelvis Grini). Ingen andre leirer enn Falstad i Norge falt under kategorien Strafgefangenenlager. I et oversiktsverk om det nasjonalsosialistiske leirsystemet blir denne type leir beskrevet som en institusjon hvor de innsatte skulle merkes av særlig harde fengselsforhold: "Lager, in denen Gefängnis- und Zuchthausgefangene, darunter auch politische Gefangene, unter verschärften Strafvollzug gestellt [...] wurden. Die Lebensbedingungen waren zumeist härter als in Zuchthäusern".

Det kan altså være at Falstad i utgangspunktet ble tiltenkt en særegen plassering i det norske leirsystemet, men at dette av uvisse årsaker ikke skjedde i praksis. Samtidige tyske skriftlige kilder henviser stadig til Polizeihäftlingslager Falstad, dessuten forble Falstad en leir der majoriteten av de innsatte kom fra Midt-Norge. Svært få fanger ble transportert hit fra Sør-Norge, hvilket svekker teorien om særfunksjoner for Falstad.

I tillegg til å fungere som interneringsleir og transittleir for norske fanger, etter hvert også for utenlandske, var også Falstad en dødsleir for én av de mange fangegruppene. Av et antall på 80 jugoslaviske falstadfanger, ble 74 henrettet i Falstadskogen (en dødsprosent på over 90 %). Også gruppen av sovjetrussiske fanger hadde en høy dødsprosent. Av om lag 360 innsatte, ble over 100 henrettet. Åtte av 48 jødiske fanger ble skutt på Falstad. Opplysninger i rettssaken mot KdS Gerhard Flesch etter krigen peker i retning av at også polske fanger ble henrettet i Falstadskogen.     

Leirsamfunnet - sosiale strukturer
I voldsom kontrast til konsentrasjonsleirene på kontinentet, var Falstad en nokså oversiktlig leir, både hva angikk fysiske og sosiale strukturer. Majoriteten av fangene utgjorde en homogen gruppe av mennesker i den forstand at de gikk under kategorien "politiske fanger". Dessuten var Falstad en leir hvor de innsatte i lange perioder hadde lik geografisk tilhørighet. Bevarte fangelister fra 1944 viser at nær 90 % av de innsatte i denne perioden kom fra Dombås i sør til Bodø i nord.  Det er liten grunn til å tro at den geografiske sammensetningen for norske fanger var vesentlig annerledes for årene 1941-43 og 1945. Videre var innslaget av kriminelle fanger og etter nazistisk terminologi "asosiale" elementer, som Jehovas Vitner, sigøynere eller homofile, til enhver tid lavt på Falstad. Forholdene blir av en tidligere fange beskrevet slik: "Under oppholdene på Falstad hadde jeg opplevd som en selvfølgelig ting at det var samhold mellom fangene. En felles front mot vakter og tysk politi var vår beste beskyttelse. Denne lærdommen passet ikke i Tyskland. Vi var kommet inn i et helt annet fangemiljø".

 Etter modell fra leirer på kontinentet, foregikk driften av Falstad i et slags samspill mellom den tyske leirledelsen og en egen fangeadministrasjon. Slik kan en også for fangenes del snakke om gradering av makt. Fangenes tillitsmann, Capoen, fungerte som bindeledd mellom fanger og tyskere, og hadde til tider en viss innflytelse. Capoen hadde som hovedoppgaver telling av fanger ved appellene, fordeling av arbeidskraft, utarbeide rapporter om forholdene i leiren, foreta inspeksjoner, samt å gi nye fanger en generell innføring i leirlivet. Generelt viser kildene at capoen opparbeidet tillit både blant medfanger og tyskere. De mest kjente capoer på Falstad var Jørgen Vogt og Arnold Mathisen. Norske jøder og utenlandske fanger fikk aldri tillitsverv i fangeledelsen. Blant de viktigste verv i fangeadministrasjonen var Stubenälteste (romsjef), Barackenchef (brakkesjef), Kalfaktor (kjøkkensjef) og Vorarbeiter (arbeidsleder). Denne gruppen drev også illegal virksomhet parallelt med sine daglige gjøremål. Det var den såkalte "fangeledelsen" som traff nødvendige tiltak dersom tyskerne hadde plantet provokatører inn i leiren, det var også fangeledelsen som hjalp medfanger i tilfeller hvor flukt var strengt nødvendig. Ved rømninger måtte ledelsen alltid kalkulere inn svært harde represalier for det øvrige belegget. Kildene er videre entydige på at fangenes selvstyre ble stadig sterkere etter hvert som krigen nærmet seg slutten. Capo Arnold Mathisen forteller blant annet i et intervju at tyskerne den siste tiden ikke en gang møtte opp på morgenappellen.

På gruppenivå ser det ut til å ha eksistert en viss misnøye med kategorien "kommunistiske fanger". De første nordmenn som kom til leiren var kommunister, og de forble tallmessig sett den største fangegruppen på Falstad. Slik fikk de tidlig kontroll over leirens indre liv. Dette ser altså ut til å ha vekket reaksjoner fra andre fangegrupper, som mente at kommunistene dels fikk, dels røvet til seg privilegier i fangetilværelsen. På den annen side berømmes gruppen flere steder for å utvise særskilt omsorg for sine sovjetiske medfanger. Videre var kommunist og capo, Jørgen Vogt, både aktet og populær blant de øvrige innsatte.

Det fantes også spor og elementer av antisemittisme innenfor piggtrådgjerdene på Falstad. Fra den brutale tiden i leiren høsten 1942 forteller en tidligere fange: "[...] det som var litt skremmende var at en del av de norske som var der sa at "hadde ikke jødene vært der, hadde det ikke vært slik". Jeg husker jeg reagerte nokså mye på det der."

Det fester seg et hovedinntrykk av at fangene greide å skape et godt samhold og en samlet front mot det tyske leirregimet. Like fullt oppsto flere ganger konflikter og gnisninger, både på individ- og gruppenivå. Dette må blant annet ses i lys av den belastning det er for menneskesinnet å sitte sperret inne bak piggtråd, frarøvet sin frihet og med stor usikkerhet knyttet til sin egen situasjon. I tillegg var de sanitære forhold svært dårlige, kostholdet i perioder kritisk dårlig, og tidvis var fangene prisgitt dagshumøret til brutale fangevoktere.

Fangene - antall og kategorier
Grunnet ufullstendigheter i kildene er som nevnt det nøyaktige antallet falstadfanger ukjent. Eksisterende tallmateriale antyder et totalt fangebelegg på omkring 4 500 fanger. Ifølge Kristian Ottosens mangeårige dokumentasjonsarbeid om nordmenn i tysk fangenskap, var 3 542 nordmenn innsatt på Falstad årene 1941-45. Blant de best synlige og senere mest omtalte fangegrupperinger i dette segmentet var: kommunistene, lærerne (300 lærere ble våren 1942 arrestert og sendt til Falstad fordi de nektet å la seg innmelde i det nazifiserte Lærersambandet), trondheimsjødene, NTH-studentene, Englandsfarerne fra Ålesund, ofrene for Majavatn-aksjonen og gislene fra Trondheim. Fra august 1942 eksisterte en egen avdeling på Falstad for kvinnelige fanger, de fleste av dem gisler eller motstandskvinner. Til og begynne med var de kvinnelige fangene isolert fra resten av leiren i en atskilt del av hovedbygningen. Etter hvert fikk imidlertid kvinnene arbeidsoppdrag i vaskekjelleren, på kjøkkenet og i skredderverkstedet, og slik oppsto noe kontakt med de mannlige fangene. Et lite antall av totalt sett 200 kvinnelige falstadfanger er i senere år blitt intervjuet. Her vektlegger informantene den psykiske påkjenningen det var å bli isolert fra resten av fangene, og hvor lite de dermed fikk vite om sin egen og andres situasjon i leiren.

I alt 13 nasjonaliteter var representert i fangebelegget. De hyppigst omtalte utenlandske fanger i kildene er de jugoslaviske (ca. 80), sovjetrussiske (ca. 360), polske (ca. 150) og danske (ca. 190). Sistnevnte kategori besto av såkalte "Norgesarbejdere" som i utgangspunktet hadde reist til nabolandet som frivillige anleggsarbeidere, men som under oppholdet hadde blitt arrestert for arbeidsnekt. Danskene var de første fanger som kom til Falstad, og er dermed viktige av flere årsaker. Disse var vitner til overgangsregimet fra skolehjem til tysk fangeleir, og disse fikk i oppdrag å klargjøre Falstadanlegget for sin nye funksjon som nazileir (rydde skog, sette opp piggtrådgjerder, reise vakttårn etc). Ellers hadde svært mange tyskere kortere fangeopphold i leiren, langt de fleste Wehrmacht-soldater. I det bevarte fangekartoteket oppgis ofte arbeidsnekt, grov uaktsomhet i tjenesten, fluktforsøk til Sverige, homoseksualitet, dovenhet og tyveri som arrestårsak. Gruppen av tyske fanger er så godt som usynlig i det eksisterende kildematerialet. 

Størrelsen på fangebelegget varierte svært mye gjennom de tre og et halvt årene leiren var operativ. De første månedene etter opprettelsen skal fangeantallet ha ligget stabilt på mellom 200 og 300 fanger. Etter hvert oppsto en markant plassmangel, hvilket førte til reising av flere brakker sommeren og høsten 1943. Diverse bevarte fangelister antyder et samlet belegg på mellom 650 og 750 fanger det siste halvåret av okkupasjonen. Ifølge flere tidligere falstadfanger satt nærmere 1.000 fanger i leiren på det meste.  

Hverdagsliv
I etableringsfasen ble fangene sperret inne der det var ledig plass i hovedbygningen. Trolig gjorde tyskerne få interiørmessige grep etter beslagleggelsen av skolehjemmet, som blant annet rommet flere typer verksteder, gymnastikksal, kontorer, spisesal, kjøkken og klasserom. Oppe på sovesalen var i alt 72 rom, som leirregimet fra og med november 1941 tok i bruk som fangeceller. Gårdsrommet, eller "Hofen" som den ble kalt av fangene, tjente de første par årene som appellplass. Her var det telling av fangene tre ganger per dag - på morgenen før de ble delt inn i arbeidskommandoer, før middag og før kveldsmåltidet. I perioder, særlig i 1942 og 1943, var den såkalte "morgengymnastikken" i borggården ensbetydende med straffeeksersis og ulike former for mishandling. En rekke slike episoder finnes dokumentert i det muntlige kildematerialet i Falstadarkivet. Appellplassen ble senere flyttet til utsiden av hovedbygningen.

Tid og rigid orden, tid og fullstendig fravær av orden - begge forhold var velkjente maktelementer i Det tredje Rikes fangeleirer. Wolfgang Sofsky skriver blant annet i "The Order of Terror. The Concentration Camp" (Princeton 1999: 79ff): "The sequence from waking to lights out was repeated day after day [...] The regular recurrence bent time into a circular movement. The cycle of social forms accorded with this rhythm: the hectic commotion in the barracks, the long waiting in the roll-call formation [...] the columns marching out, the Kommando, the marching column returning [...] Naturally, de facto, no day was ever like another [...] But the reccurent rhythm of feverish commotion and waiting, duration and abruptness, gradually ravaged one`s sense of time." 

Falstadfangene ble vekket omkring kl. 05 om morgenen. Etter morgenstellet og en rask frokost var det "Antreten" (morgenappell). Her ble fangene delt inn i arbeidskommandoer og sendt ut på arbeid. I sommerhalvåret arbeidet fangene fra 06-12. Middag og middagspause varte fra kl. 12.30 til 13.30, deretter var det igjen arbeidstid til kl. 19. Kveldsappellen varte som regel en halv time, og kl. 19.30 fikk fangene servert kveldsmat. Klokken 22 skulle det være ro i leiren. Når høstmørket begynte å sette inn, ble arbeidstiden redusert fra ca. 11.5 til 8.5 timer, blant annet for å redusere rømningsfaren. Fangenes marginale fritid gikk med til ulike aktiviteter, som blant annet foredrag, sjakk, bridge, diktning, sangkor og treskjæring. Flere dikt og tegninger som stammer fra Falstad er gjengitt i Thorleif Sellægs "100 tegninger fra Falstad" (1945), samt Leif Hallebys "Falstad" (1945). Generelt sett virker det som om mulighetene for kreativ og kunstnerisk utfoldelse var størst i leirens etablerings- og avslutningsfase. Særlig stor var fangenes produksjon av nyttegjenstander som sigarettetui, piper, tallerkener, kopper og kar.

Leirens fysiognomi endret seg radikalt fra og med forsommeren 1943. Da belegget begynte å passere et antall på 500 innsatte, var plassmangelen på Falstad blitt så prekær at leirledelsen iverksatte bygging av nye brakker og driftsbygninger rundt hovedbygningen. Häftlingbaracke 1 sto klar til innflytting i august 1943. Fra en fangeberetning leser vi: "Den 18. august flyttet vi fra hovedbygningen ut i brakka. Her var sengene bygget tre i høyden, men det ble likevel bedre plass enn i hovedbygningen". En ny brakke for de tyske vaktmannskapene og Häftlingbaracke 2 var ferdigbygget i november samme år. Leirkommandanten kunne flytte inn i en ny kommandantbolig ved årsskiftet 1943-44. I tillegg sørget Bauleitung for å sette opp garasjer, et sagbruk, keramikkverksted og et gartneri omtrent i samme tidsrom. Samtidige tyske dokumenter fra 1943 viser at det eksisterte planer for ytterligere utvidelser av Falstad fangeleir, både med nye brakker og et nytt elektrisk gjerde rundt anlegget. Av ukjente årsaker ble disse planene aldri gjennomført. Desverre foreligger ikke fotodokumentasjon på de omfattende utvidelsene av fangeleiren i 1943.     

Arbeid
Det var først og fremst et stadig økende behov for arbeidskraft som virket til en eksplosjonsartet utvikling og radikalisering av leirsystemet i Europa. Også på Falstad utgjorde de såkalte arbeidskommandoene en vesentlig faktor i fangenes tilværelse. Det tok likevel noe tid før leiren var i normal drift, og i etableringsfasen var ikke arbeidsmengden avskrekkende. Et godt tidsbilde i så måte kan være en bevart dagbok fra desember 1941. Her forteller den innsatte blant annet: "og tiden snegler seg fram mens vi venter på essen, kl. 2 går vi til middag, og efterpå er jeg med ut og hugger ved, det er herlig å få komme ut i frisk luft og arbeidet går som en lek, kl. 4 er det inn igjen". Noe senere skriver han: "Oppstilling kl.10 - deretter gymnastikk i 10 min. Det regner i dag, og det skal ikke arbeides. Det blir spørsmål om en rørlegger, og jeg melder mig på". Fra og med vinteren 1942, i takt med et stadig større inntak av fanger, opprettet tyskerne imidlertid en lang rekke forskjellige arbeidskommandoer. Fangene skilte mellom såkalte inne- og utekommandoer, hvor de førstnevnte var mest populære (alt fra vedlikeholdsarbeider til potetskrelling og annet kjøkkenarbeide, vedfyring, arbeid i verkstedene, vasking osv.). Blant beryktede utekommandoer var grøftegraving, rotbæring, tømmerhogst, og ikke minst arbeid i steinbruddet noen hundre meter fra leirområdet. I sesongen eksisterte det til og med egne bærplukkerkommandoer. I tillegg måtte stadig fanger avgis til Wehrmacht og arbeider på militære anlegg i regionen, som eksempelvis flyplassen på Værnes og luftvernstillingene i Fættenfjorden. En kjenner også til at falstadfanger ble sendt på såkalt "Sonderkommando" til Bardufoss i 1943 og 1944. Blant de mest ettertraktede kommandoer var gårdsarbeide hos bøndene i lokalsamfunnet. Særlig fangekategorien "gisler" og innsatte med lang "ansiennitet" fikk arbeide av slikt slag. Fanger som satt inne for alvorlige forbrytelser fikk aldri bevege seg utenfor det indre piggtrådgjerdet på Falstad. Kildene viser for øvrig tydelig at arbeid i flere tilfeller var knyttet til straff alene. Nytteverdi var fullstendig underordnet når en tidligere fange beretter: "Etter flere dager med rotarbeide ble vi satt til å sage opp disse og i lag på 2 stk. med dobbelsvanser (sløve) sto vi hele dagen og drog sagene fram og tilbake under kommando med tempo og spark i baken, og her var det ikke spørsmål om produksjon men arbeidsinnsats idet tomannslaget kunde greie et skår gjennom rota i løpet av dagen". I sterk kontrast til leirene på kontinentet, var det på Falstad aldri noen form for rustningsproduksjon.

  

Kosthold
Kostholdet på Falstad varierte sterkt både i kvalitet og kvantitet. De første årene var matstellet i perioder kritisk dårlig. Fra en tidligere omtalt dagbok leser vi: "Jeg er også sulten, men jeg har ingenting å spise. Konstant sult her". Mot slutten av krigen beskrives maten av flere innsatte både som tilstrekkelig og til dels god. De innsatte fikk mat tre ganger daglig. Til frokost ble det servert to brødskalker med litt smør eller marmelade og en kopp kaffesurrogat. Til middag fikk fangene i de dårligste periodene som regel suppe kokt på gulrøtter, kålrabi, poteter eller rødbeter. I bedre tider sto ulike typer fisk på menyen, noen ganger også melkesuppe med havregryn. Siste måltid for dagen besto av det samme som frokosten, en kopp kaffe og to brødskalker. Den marginale mengden med kjøtt som fant veien til kjøkkenet på Falstad var ofte bedervet: "Pølsa var seig og grønn utenpå, og det tok en tid før man vennet seg til lukten og smaken". Det eksisterer ikke noe tallmateriale på hvor mye fangene gikk ned i vekt som følge av opphold på Falstad, men det framkommer tydelig at flere fikk ulike typer magesykdommer i leiren. Delvis skyldtes dette mangelfullt, ensidig og næringsfattig kosthold, delvis også drikkevann av svært dårlig kvalitet.

Lokalsamfunnet
I 1998 ble det avduket en bauta på Falstad, som takk fra tidligere fanger til lokalbefolkningen på Ekne for den hjelp de fikk under krigsårene. Blant annet var en rekke familier involvert i en storstilt og risikofylt smugling av mat inn til leiren. I tillegg til at lokale stilte marmelade, hermetikk, smør og kjøtt til disposisjon, var en også avhengig av flaks og medgjørlige fangevoktere ved passering av leirporten:"En gang var ikke pakkene stuet godt nok i høylasset. På den humpete veien var noen ristet løs og falt av lasset foran inngangen til leiren. Vi så at det heldigvis var en av de greie karene i tårnet, plukket pakkene opp, dyttet dem inn i høyet og vinket til vakta i tårnet - som smilte og vinket igjen". Smuglertrafikken omfattet også illegale brev. Flere familier på Ekne tjente som "postbud" for fangene og deres pårørende. Om lag 300 brev er i dag bevart: "Når jeg ikke har hørt noe fra dem nu, går jeg ut fra at det er iorden med den første pakken [...] Sender en likedan i dag, med brev inni, om de vil være så snill å overlevere den". Foruten å bidra til innsmugling av mat, pakker og brev, tjente lokalbefolkningen som losjihavende for pårørende som kom langveis fra for å besøke fangene i leiren. På besøksdager skysset bøndene i bygda pårørende fra jernbanestasjonen på Ronglan og til leiren med hest og vogn.

Lokalsamfunnet omtales både i bevarte brev, dagbøker, beretninger og intervjuer. Dessverre har vi foreløpig liten skriftlig dokumentasjon på hvordan Eknebefolkningen opplevde krigsårene og Falstad fangeleir som tilskuere. Et intervjuprosjekt med omkring 15 informanter, gjennomført i 2002, er i skrivende stund under transkribering. En sammenfatning av dette prosjektet vil foreligge etter sluttføring.

Sykdom, psykiske lidelser og mestringsmekanismer
I deler av Falstadarkivet finnes unike bilder på hvordan fangenskapet kunne påvirke de innsattes mentale helse. Disse kildene kaster lys over viktige, men samtidig relativt ukjente sider ved Falstadhistorien. Like etter annen verdenskrig kom det fra store deler av Europa meddelelser om at det hos tidligere leirfanger var konstatert psykiske lidelser av ulik karakter. En rekke forskere begikk dypdykk i materien, blant dem tidligere falstad- og auschwitzfange Leo Eitinger. Flere funn i Falstadarkivet sammenfaller med sentrale elementer som blant andre Eitinger pekte på i sine studier. Kortfattet kan disse beskrives slik:

- Stressforstyrrelser, som uro og engstelse: "Sidan eg kom til Falstad tåler eg ikkje at lampa blir sløkt om natta. Er ikkje myrkredd. Eg blir angstfull. Blendar med ein papirpose. Eit lite hol i hjørnet av posen sendar ein stråle på puta mi. Og hjelper så godt."

- Depresjoner, også med symptomer på søvnforstyrrelser. En cellefange skrev i sin dagbok fra 1944-45: "Minnene strømmer i kveld inn i mitt sinn [...] Orker ikke skrive mer". En tidligere kvinnelig fange forteller: "Det kom en reaksjon etter at jeg kom hjem. Jeg var plaget av søvnløshet og jeg var mye syk resten av vinteren".

- Følelse av fremmedgjorthet sammen med de fysiske belastninger gjennom hardt arbeid kunne føre til psykiske forstyrrelser: "I fangetiden var nok frihetsberøvelsen og underkastelsen det verste [...] I tillegg kom de forhold vi levde under, med mye arbeid, lite mat og dårlig hygiene [...] Mange av dem som satt inne har vært forhenværende fanger resten av livet."

Det finnes i tillegg relativt god dokumentasjon på ulike mestringsmekanismer som fangene utviklet i en vanskelig tid. Humor ser ut til å ha vært en viktig faktor i så henseende: "Hardt arbeide, svært lite og meget dårlig mat, straffeeksersis og juling, det var menyen på Falstad på den tiden. Men mitt mellem all elendigheten kunde vi allikevel holde humøret i orden, dette var for øvrig en livsbetingelse for oss". Ellers vil en i dagbøkene se flere eksempler på gode, indre bilder som fangene falt tilbake på under store påkjenninger, blant annet stadige små hilsninger hjem til kone og barn, med håp om løslatelse og snarlig gjenforening. Ellers framhever flere opplevelsen av å tilhøre et fellesskap som viktige mestringsmekanismer. For et senter og en framtidig museumsutstilling som skal fremme kritisk refleksjon, menneskeverd og humanitet, har disse kildene udiskutable kvaliteter.

Sykestua på Falstad ble opprettet i desember 1941. Her var innredet om lag 20 senger og et eget legekontor. Norske fangeleger sto for den daglige driften av sykestua, blant andre en av leirens mest markante personligheter, dr. Carl Viggo Lange. Mangel på nødvendig utstyr og knapphet på medisiner var et konstant problem for leirlegen. I flere tilfeller ble fanger sendt til Levanger sykehus for behandling. Hvert enkelt tilfelle av transport til sykehus måtte i forkant forevises kommandanten og leder for KdS Drontheim, Gerhard Flesch. Viktige politiske fanger fikk i regelen aldri tillatelse til å forlate leiren. En kjenner til ett dødsfall i leiren, hvor den døde ifølge dr. Lange ville ha overlevd om han hadde fått behandling på sykehus. En difteriepidemi i leiren sommeren og høsten 1943 krevde også menneskeliv. Blant de mer vanlige sykdommer blant fangene var forkjølelsessykdommer, lungebetennelser, samt revmatiske lidelser som følge av kalde og fuktige fangeceller.

Straff og vold
De eneste straffeforordninger en kjenner til fra fangeleirer i Norge av Falstads kategori, er et dokument som stammer fra Grini. Dette reglementet ga i teorien klare begrensninger for hvilke straffemetoder som kunne utøves mot innsatte fanger. Imidlertid viser en lang rekke kilder, særlig rettssakene mot tyske offiserer etter krigen, at fangebehandling i praksis var et internt anliggende for KdS (her Gerhard Flesch) og de ulike leirregimer. Blant annet vedgikk Gerhard Flesch i rettssaken mot ham etter krigen at det var han personlig som innførte prylestraff på Falstad. 

De fleste straffereaksjoner mot fanger på Falstad er godt kjente fra memoar- og forskningslitteraturen om KZ-universet. Som eksempler kan nevnes: brev/pakke- og besøksforbud både som kollektiv og individuell straff, ekstraarbeid både som kollektiv og individuell straff, opphold i mørkecelle over flere døgn, opphold i det såkalte straffekompaniet, straffeeksersis av varierende karakter, samt mishandling under såkalt skjerpet forhør. Fangevokternes framferd og "tidens ånd" i leiren var svært skiftende, og graden av brutalitet varierte. Generelt sett viser kildene at forholdene på Falstad var kritisk dårlige fra mai 1942 til og med sommeren 1943. I denne epoken finnes et utall eksempler på fysisk og psykisk terror, mishandling og fornedrelse. Trondheimsjødene Assor Hirsch og Julius Paltiel overlevde begge Auschwitz, og pekte etter krigen på Falstad som sine verste erfaringer fra annen verdenskrig. Begge begrunnet sitt syn med at det var langt vanskeligere å akseptere daglig vold og fornedrelse på Falstad, noen få mil hjemmefra, enn det de opplevde i Polen.

Behandlingen av falstadfangene bedret seg i siste fase av krigen, en finner til og med flere eksempler på sosialt samvær mellom voktere og innsatte i perioden 1943-45. Årsakene til dette er drøftet i flere publikasjoner fra Falstadsenteret. Bruddet sommeren 1943 eksemplifiseres under med noen sitater fra fanger som opplevde begge sidene av Falstad:

Før: "Jeg har sett lignende scener så mange ganger før, er blitt temmelig hårdkokt og avstumpet av dette livet her i leiren. Finnes der da ikke noe som kan gjøre slutt på dette helvete som tyskerne lager for oss - denne pøbel - disse bestialske rovmordere fra det tredje rikes ormebol."

Før: "Den leiren var da, den var for å si det pent et helvete altså. På alle vis."

Før: "Han fikk vel så mye juling som meg. Når han var tilstrekkelig forslått ble han kommandert til å slikke opp blodet mitt fra gulvet [...] Da vi var ferdige med denne omgangen ble vi av våre kamerater bært inn på sykestuen [...] Jeg ble liggende sammen med NN på sykestuen i ca. en halv time og måtte da ut til ny straffeeksersis som gikk ut på å bære røtter og krype på maven."

Etter: "Avstraffelser i form av stokkeslag og spark kan jeg ikke huske fra Falstad. På bakgrunn av senere erfaringer fra konsentrasjonsleirer i Tyskland, står Falstad for meg som en feriekoloni."

Etter: "Under oppholdet på Falstad fra oktober 1942 til slutten av 1943 var jeg med på mye slags arbeide. Forholdene i leiren forandret seg betydelig på denne tiden [...] Fra sommeren 1943 var forholdene atskillig bedre enn tidligere."

Overgriperne
1) Kommandeur der Sicherheitspolizei und des SD Trondheim

- Gerhard Flesch (KdS 1941-45). Kommandørens sentrale medvirkning til brutalitet og dødsprosesser på Falstad veide tungt da han i Frostating Lagmannsrett den andre desember 1946 ble dømt til døden. Flere av tiltalepunktene mot Flesch stammer fra konkrete forhold i leiren. Flesch ble skutt i Trondheim den 28. februar 1948. (Riksarkivet, Landssviksak D 798 Gerhard Flesch)

- Walter Hollack, nær medarbeider av Gerhard Flesch og leder for KdS Avd. IV - Gestapo, Trondheim. Involvert i flere aksjoner som vedrørte Falstad, ikke minst Majavatn-saken. Aktor i standretten på Falstad under unntakstilstanden høsten 1942. Skal også ha deltatt ved henrettelser i Falstadskogen. Hollack ble i 1949 dømt til livsvarig tvangsarbeid i Bjørkelangen tvangsarbeidsleir. Benådet og transportert ut av landet 22. juni 1953. (Riksarkivet, Landssviksak D 1052, Walter Hollack)

-  Hans Roth, arbeidet i flere avdelinger ved KdS, Trondheim. For en kortere periode i mai 1942 var Roth nestkommanderende på Falstad. I sin stilling mishandlet han et "meget stort antall fanger med straffeeksersis, slag og spark" (fra rettsboken). Satt en tid innesperret i Innherad tvangsarbeidsleir. I Frostating Lagmannsrett dømt til tvangsarbeid i 15 år. Benådet 16.06.1950 og sendt til Tyskland. (Riksarkivet, Landssviksak, uten nummer).

- Oscar Hans, leder av Sonderkommando og hovedansvarlig for eksekusjoner av dommer avsagt av SS und Polizeigericht Nord, tysk standrett og tysk Feldgericht. Ansvarlig for eksekusjonen av sonofrene i Falstadskogen, morgenen 7. oktober 1942. Hans ble dømt til døden i Eidsivating Lagmannsrett 17. januar 1947 for å ha avrettet flere nordmenn etter ordre ikke "avgitt i henhold til en lovlig dom" (minst 83 av i alt 312 ofre ble ikke framstilt for noen domstol, inkludert sonofrene i Falstadskogen). Dommen ble anket og senere opphevet av Høyesterett (28.08.1947), "henlagt pga bevisets stilling". Oscar Hans ble utvist og sendt til Tyskland 10. desember 1947. (Riksarkivet, Landssviksak D 4434)

-  Josef Schlossmacher, arbeidet ved KdS avdeling 4 - Gestapo, Trondheim. Rettssaken mot Schlossmacher ble henlagt, men en rekke vitneutsagn bekrefter at Schlossmacher var svært sentral i forhold til henrettelser av utenlandske fanger på Falstad: "Når han kom til Falstad, var fangene klar over at det skulle foretas eksekusjoner. Det var i første rekke polske og russiske fangers eksekusjon han drev med. Han skjøt fangene selv med maskinpistol". (Riksarkivet, Landssviksak H 9213).

- Julius Nielson, arbeidet både ved avdelingene IV og V ved KdS i Trondheim. Var involvert i en rekke av aksjonene som vedrørte falstadfangene, og var relativt ofte på Falstad. Nielson ble dømt til døden av Frostating Lagmannsrett og skutt i Trondheim 10.07.1948.

Leirregimet SS Strafgefangenenlager Falstad
I alt seks SS-offiserer tjente som kommandanter på Falstad årene 1941-45 (Schöning, Gogol, Scharschmidt, Jeck, Bauer, Denk). Verken disse eller fangevoktere fra leiren ble satt under tiltale etter krigen. Georg Bauer, kommandant i perioden mars-november 1944, ble etterforsket av politiet for flere tilfeller av mishandlinger, men "statsadvokat og Riksadvokat fant ikke hans virksomhet som torturist så omfattende at det ansåes formålstjenlig å reise sak mot ham. Ifølge Riksadvokatens avgjørelse av 28. juni 1948 ble Bauer besluttet sendt til Tyskland." (Kilde: Privatarkiv nr 19, Krigstidsarkivet. Universitetsbiblioteket i Trondheim). Bauer satt en periode i Innherad tvangsarbeidsleir.

Leirens siste kommandant Karl Denk ble heller ikke satt under tiltale, men etter henvendelse til Bundesarchiv i Berlin er det nylig kartlagt at Denk måtte stå til rette overfor allierte myndigheter i Hamburg i 1947. Det er foreløpig ikke kjent hva denne rettssaken kan inneholde av relevans for Falstad.

Falstadskogen - fra rettersted til minnested
Som nevnt i innledningen til dette dokumentet, hefter det stor usikkerhet ved antallet henrettede i Falstadskogen. På minnesteinen som ble avduket i Falstadskogen i 1963, er det påført at 205 mistet livet: 43 nordmenn (hvorav åtte ikke var falstadfanger), 101 sovjetrussere og 61 jugoslaver. Dette tallet er ikke korrekt. Senere forskning har vist at 74 jugoslaver ble henrettet i skogen. Trolig er også antallet sovjetere for lavt, en vet heller ikke om polske henrettede er funnet eller om de ble identifisert som "sovjetrussere" etter krigen.

Det er svært sannsynlig at Falstadskogen fortsatt gjemmer på uåpnede graver. En kommando av tyske politisoldater rakk også å fjerne viktige bevis i skogen like før frigjøringen i mai 1945. Flere lik ble gravd opp i Falstadskogen, fraktet med lastebil ned til sjøen og brakt om bord i en båt som tyskerne senket i Trondheimsfjorden. Et nylig oppdaget avhør med en tysk offiser som ledet oppgravingsaksjonene, tyder på at om lag 23-25 lik fikk sin siste grav på fjordbunnen. Korvetten Haakon VII søkte etter båten i juli 1945, men den ble ikke funnet. Siden er det ikke gjort forsøk på å få lokalisert båten.  

En eksekusjon
I rettssaken mot Oscar Hans etter krigen framkommer at alle eksekusjoner gjennomført av Sonderkommando (SK) skjedde i henhold til et militærreglement fra Reichssicherheitshauptamt i Berlin (RSHA). Før enhver eksekusjon ble SK delt i tre: a) eksekusjonspelotong b) avsperrings- og sikringsgruppe c) gravkommando. Mellom 50-60 menn tjenestegjorde i SK årene 1941-45.

Før fullbyrdelse måtte den dømte bli bekjentgjort med dommen. Under transporten til retterstedet måtte dømte være lenket, i tillegg skulle de ha bind for øynene ved henrettelsen. SK hadde ordre om å skyte i salver - minst tre mann skulle skyte mot hodet og to mann mot hjertet til den dømte - i en avstand på 5-8 meter. Eventuelle nådeskudd måtte avgis av eksekusjonslederen. Det var ikke tillatt med prester til stede, heller ikke tilskuere, og fotografering var strengt forbudt. Etter gjennomførelse måtte Oscar Hans avgi rapport til BdS Heinrich Fehlis.

Bare 10 av ofrene i Falstadskogen ble avrettet av SK og Oscar Hans. Ved de øvrige henrettelser skal flere av kommandantene på Falstad ha deltatt sammen med en egen kommando av politisoldater fra Trondheim. Ifølge vitneutsagn fra tyske offiserer etter krigen skjedde flere av henrettelsene kun med nakkeskudd og revolver.

Fra og med november 1942 var serberen Ljuban Vukovic tyskernes faste graver i Falstadskogen. I forkant av hver henrettelse ble Ljuban og et par medfanger kommandert ut i skogen med hakke og spade. Vukovic overlevde oppholdet på Falstad. Han var etter krigen til uvurderlig hjelp i arbeidet med å påvise gravstedene i skogen. 15. mai 1945 ga han en sterk vitnebeskrivelse ved Trondheim Politikammer om sitt oppdrag i skogen. Fra 27. mai 1945 foreligger også et dokument avgitt av den tyske underløytnant Grossheim, Øysand interneringsleir. Om en av henrettelsesepisodene skriver han: "Den 30. oktober 1943: Ved leirporten fra alle 18 mann hele klaedning var tatt av. Med bak forbundete hender og helt naken de blev i en bil bragt til skuttelsested. Den gang var mørke regnnatt." Ifølge både Grossheim og Ljuban skjedde siste henrettelse på Falstad i desember 1943. Det knytter seg usikkerhet til dette forholdet.

Oppgravingsaksjonene
De første undersøkelser i Falstadskogen etter krigen skjedde 12. mai 1945. Foruten Ljuban, deltok blant annet to tannteknikere, dr. Lange, to politibetjenter, leirsjefen ved Innherad tvangsarbeidsleir og to fotografer. I juni startet selve oppgravingene. En av tannlegene som arbeidet med identifisering av lik, fortalte i ettertid: "Det første teiknet på at gravarane nærma seg ned til dei døde, var fluene og deretter den ubeskrivelige stanken, som ein prøvde døyve med å tenne ein sigarett. Likevel var det verste igjen, synet av mishandla menneske, særleg i fellesgraver [...] Vi arbeidde i hvite drakter med dobbelt sett gummihansker på hendene, for ikke å bli skadd av giften fra likene, som nå var i oppløsning".

I alt ble det sommeren 1945, senere også i 1947, 1948 og 1952, påvist 49 gravsteder. Alle gravene ble denne gangen merket med trekors. Av ukjente årsaker ble bare 46 merket etter at minnestedet Falstadskogen ble etablert i 1947. Trekorsene ble erstattet med pyramider i stein midt på 1960-tallet, laget av billedhogger Gunnar Janson. Bare 27 av de totalt 49 gravstedene er i dag markert med pyramider, fordelt på to ulike gravfelt.

Minnestedet
Minnestedet Falstadskogen ble formelt etablert i juni 1947, og besto av det fysiske retterstedet, hvor påviste gravsteder var markert med trekors, en monumentplass som var omkranset av en bueformet mur, to porter i støpejern som ledet ut til retterstedet, samt et minnemonument. Monumentet ble avduket av daværende kronprins Olav. Kunstneren bak monumentet, tidligere falstadfange og billedhugger Odd Hilt, forklarte monumentets billedspråk og uttrykk slik i Arbeider-Avisa den 29.10.1984: "De tyske soldatene som står med skuddklare gevær, er laget uten ansikter. De representerer den uniformerte krigsmaskinen som bare lystrer ordre. Mot dem står kjempende mennesker [...] Bak soldatene er vegetasjonen borte. Alt er goldt og øde. Over mennene som skal skytes, gror det. Det gir håp tross alt". Senere har kunstnerne Gunnar Janson og Nils Aas bidratt til å forme minnelandskapet slik det ser ut i dag.

Kronologi Falstad 1941-45

Oktober 1941                                     Kommandeur der Sicherheitspolizei und des SD i Trondheim beslaglegger særavdelingen ved Falstad Skolehjem

10. November 1941                            De første danske fanger ankommer SS Strafgefangenenlager Falstad. Disse får i oppdrag å rydde området for skog og reise piggtrådgjerder rundt hovedbygningen.

11.desember 1941                              De første norske fanger protokollføres i leiren.

7. mars 1942                                       Første henrettelser i Falstadskogen: Olav Sverre Benjaminsen, Abel Lazar Bernstein, David Isaksen, Wulf Isaksen, David Wolfsohn.

Mai 1942                                            Regimeskifte. Paul Gogol og Hans Roth avløser Paul Schöning i kommandantskapet på Falstad, etter instrukser fra KdS Gerhard Flesch. I vel ett år framover framstår Falstad som en svært brutal fangeleir, etter flere fangeberetninger å dømme trolig blant landets verste.

Juni 1942                                            Første jugoslaviske fanger ankommer Falstad. En av dem, Ljuban Vukovic, blir utpekt som tyskernes faste graver i Falstadskogen. Dette oppdraget har han til frigjøringen.

August 1942                                       Kvinneavdelingen på Falstad tas i bruk for første gang. Totalt sitter om lag 200 kvinner i fangenskap på Falstad under krigen, de fleste av dem norske politiske fanger.

6. oktober 1942                                              Reichskommissar Josef Terboven innfører unntakstilstand i Midt-Norge.

7. oktober 1942                                              10 menn fra Trondheim henrettes i Falstadskogen som såkalte sonofre for motstandsvirksomhet begått av andre i regionen. Eksekusjonspelotongen ledes av Oscar Hans og hans Sonderkommando fra Oslo. Standrett nedsettes i hovedbygningen, med Gerhard Flesch som rettens formann. Flesch avsier dødsdommer over 15 menn fra Majavatn. Alle mannlige jøder fra Trondheim arresteres og sendes til Falstad.

8. oktober 1942                                              De 15 dødsdømte fra Majavatn henrettes i Falstadskogen tidlig på morgenen.

9. oktober 1942                                              Åtte menn fra Majavatn og en motstandsmann fra Trondheim henrettes tidlig på morgenen. Standretten heves. I løpet av to døgn blir 34 nordmenn skutt i Falstadskogen.

13. november 1942                             Jødene Moritz Abrahamsen, Kalman Glick og Herman Schidorsky henrettes i Falstadskogen.

25. november 1942                             Jødene på Falstad transporteres til Trondheim, som første etappe på veien til Auschwitz. De jødiske falstadfangene ankommer Auschwitz 3. mars 1943, etter lengre tids fangenskap på Bredtvedt i Oslo. Seks av dem overlever Auschwitz.

16. februar 1943                                 Motstandsmannen Toralf Berg henrettes i Falstadskogen.

August 1943-desember 1943              Grunnet plassmangel utvides leiren betraktelig, med to nye fangebrakker, en brakke for vaktmannskapene og en sanitærbrakke. Videre etableres bl.a. et sagbruk, keramikkverksted, gartneri og grisehus i omtrent samme tidsrom (dateringer usikre).

Sommeren 1943                                  Regimeskifte. Ifølge en lang rekke tidsvitner gjennomgikk leiren en transformasjon til det bedre på sommeren 1943. Flere av fangevokterne får gode skussmål fra fangene i leiren.  

4.-5. mai 1945                                    Oppgravingene i Falstadskogen starter. Ifølge et avhør av den tyske offiseren Hermann Ahlborn i oktober 1945, greier tyskerne å finne 23-25 lik i Falstadskogen. Disse blir senket i Trondheimsfjorden.

7. mai 1945                                         Frigjøring. Fangenes tillitsmann og Capo, Arnold Mathisen, holder en tale for sine medfanger. Leiren avvikles dagene 7.-9. mai.

Dessverre foreligger ikke nøyaktige datoer for henrettelser av østeuropeiske krigsfanger i Falstadskogen, men ifølge ulike kilder - deriblant vitneprov fra Ljuban Vukovic, skjedde de fleste henrettelser i tidsrommet 1942-43. En kjenner ikke til henrettelser i skogen i 1945.

Kilder

Relaterte artikler