Alkoholpolitikk på 1800-tallet

Hjørnesteinene i norsk alkoholpolitikk og som gjelder den dag i dag, ble etablert fra midten av 1800-tallet og fram til 1871. Disse fire hjørnesteinene er: avgifter på salg av alkohol, bevilling for å selge og skjenke alkohol, fravær av privatøkonomiske interesser i salg av vin og brennevin og informasjon/folkeopplysning om alkoholens uheldige følger. Derfor kan man si at norsk alkoholpolitikk er kjennetegnet av en bemerkelsesverdig stabilitet.

Økning i forbruk av brennevin 
Det var for alvor økning i forbruket av brennevin på begynnelsen av 1800-tallet som utløste reguleringer og andre tiltak. Brennevinsproduksjon og salg ble frigitt i 1816 og medførte etter hvert store skadevirkninger. Tanken om at man måtte begrense tilgjengeligheten fikk stigende oppslutning. I 1820-årene endret man brennevinsavgiftene gjennom å relatere denne til størrelsene på brennevinskjelene. Det ble dermed vanskeligere å brenne hjemme. Samtidig hadde man imidlertid stadige tekniske forbedringer som gjorde at man så seg nødt til å knytte avgiftene til noe annet enn størrelsen på kjelene. Avgiftene ble nå knyttet til produksjonens størrelse. Den teknologiske utvikling førte likevel til at mengdene som ble produsert stadig økte og samtidig ble kvaliteten bedre. Til tross for at man hadde kommet store deler av hjemmebrenningen til livs, avtok ikke forbruket nevneverdig.

Nye regler for salg og skjenking av brennevin
Det økte forbruket førte til at man endret reglene for salg og skjenking av brennevin. I 1837 innførte man en avgift på småsalg av brennevin. Samme år fikk man også formannskapsloven som gav formannskapet myndighet til å uttale seg om hvor mange skjenkebevillinger som skulle gis i kommunen. To sentrale virkemidler i norsk alkoholpolitikk, særavgifter på salg og nødvendigheten av skjenkebevilling ble dermed innført.

Debatt om alkoholens skadevirkninger
Samtidig med dette var det også en intens debatt om alkoholens skadevirkninger. Det var spesielt de sosialt uheldige konsekvensene av alkoholen man var bekymret for. Folk drakk seg fra gård og grunn, mistet arbeidet sitt og mange familier gikk i oppløsning. Også de helsemessige skadene ble debattert.

Økte avgifter
I den påfølgende perioden fortsatte man å øke avgiftene på brennevinsproduksjonen. Fortsatt manglet man imidlertid mye på å regulere salg og skjenking av alkohol. Handelstanden hadde fortsatt rett til å selge i små kvanta. Gjennom en lovendring i 1845 kunne imidlertid de som solgte brennevin i smått ikke selge andre varer. Uten denne bestemmelsen mente man at brennevinsavgiftene ikke kunne fungere som et effektivt alkoholpolitisk virkemiddel.

Brennevinet dominerte den alkoholpolitiske dagsorden i denne perioden, men også øl og vin kom under lupen. I 1857 ble det lagt en avgift på mengden av malt som ble brukt ved brygging og dette førte til en betydelig prisøkning. I 1869 ble også øl og vin underlagt reguleringer i forhold til skjenkebevilling. Man stilte etter hvert strengere krav til egnetheten til de som skulle skjenke og man hadde rett til å legge begrensninger i åpningstiden. Samtidig ble avgiftsbeløpet for skjenkebevilling fordoblet.

Brennevinssamlagene i 1871
I 1871 opprettet man brennevinssamlagene. Dette var kommunalt kontrollert - samlagene kontrollerte bevillingen for salg og skjenking innenfor kommunegrensene. Dette medførte at private aktører ble utradert fra markedet. Dermed var også den fjerde hjørnesteinen i norsk alkoholpolitikk, om fraværet av privatøkonomiske interesser i forhold til salg og skjenking, etablert.

Utover 1870- og 1880-årene vokste samlagene sterkt. I 1895 var det samlag i 51 av 58 norske byer og disse hadde monopol på salg og skjenking av brennevin. På denne tiden økte avholdsbevegelsens makt og innflytelse. Deres primære mål var å få utryddet brennevinet. Innad i bevegelsen var det uenighet om hvordan man skulle oppnå dette. Den linjen som vant fram var at man først skulle legge samlagene inn under staten for deretter å legge dem ned etter lokale folkeavstemninger. Brennevinsloven av 1894 innførte regelen om at mesteparten av overskuddet fra samlagene skulle gå til staten og samtidig åpnet man opp for folkeavstemninger om lokale samlag. Disse linjene ble videreført gjennom ny alkohollov i 1904. Konsekvensene var at antallet samlag ble redusert drastisk, fra 51 i 1894 til 13 i 1913.

I 1910 ble det nedsatt en alkoholkommisjon og leverte sin innstilling i 1916. I 1918 vedtok man en lov som slo fast at all import og omsetning av brennevin skulle legges inn under samlagene og at deres overskudd i sin helhet skulle tilfalle staten. Det ble også vedtatt å gjøre det vanskeligere å opprette nye samlag.

Kilder: NOU 1995:2 Alkoholpolitikken i endring? NOU 2003:4 Forskning på rusmiddelfeltet "Rusmidler i Norge", Statistikk 03, SIRUS (Statens institutt for rusmiddelforskning)