Døveskolen, Rødbygget

(Trykk på bildet for full størrelse)

Skole for døve

Utover på 1700-tallet – i opplysningstida – endres synet på hva et menneske er og hva som skal være menneskets rettigheter. Flere lærde filosofer begynner å interessere seg for døve, og man oppdager at døve kan lære å kommunisere ved hjelp av forskjellige tegn.

1700-tallet er hundreåret for skoledannelser. I Norge kom det på denne tiden skoler for allmuen, vanlige folk, både på landet og i byene. Men det tar ennå noen tid før man begynner å tenke på at barn som har et eller annet handikap skal få utdannelse. Det er særlig to personer og deres skoler som førte til at det kom offentlige døveskoler i land etter land på begynnelsen av 1800-tallet. De to var den franske abbeden Charles Michel de L'Epée som tok i bruk tegnspråk, og tyskeren Samuel Heinicke som hevdet at å lære døve barn å tale var det beste. I opplysningstidens ånd kjempet de begge for at myndighetene måtte ta ansvar for at også døve barn fikk skolegang.

Thronhjems Døvstummeinstitut
Den første norske spesialskolen, Thronhjems Døvstummeinstitut, ble åpnet i Waisenhuset i Trondheim i 1825. Begrunnelsen for at også døve skulle få lære var den samme som for andre grupper. Det kom krav fra bedre stilte familier med døve barn om at også de døve barna måtte få lære. Samfunnet var også tjent med at flest mulig, uansett handikap, ble satt i stand til å forsørge seg selv. Og den da så mektige kirka og dens prester, ønsket å frelse flest mulig sjeler, og for å bli frelst måtte man bli konfirmert og for å bli konfirmert måtte man kunne lese bibelen. Biskop Bugge i Trondheim var da også en av forkjemperne for å få døveskole til Trondheim. Likevel, ut fra det praktiske pensum og satsingen på arbeidstrening, det var nok ønsket om at de døve skulle forsørge seg selv og ikke være en byrde for sine familier som veide tyngst.

Nasjonal skole
Døveskolen i Trondheim var lenge den eneste i landet, og barn ble sendt hit fra hele landet. Snart kom det skoler i andre byer også, og døveskolen i Trondheim fikk ansvaret for alle døve fra nord-vestlandet til Finnmark. De fleste barna som gikk på døveskolen bodde derfor på internat, og fikk reise hjem bare i feriene. Ja, i begynnelsen måtte de være på skolen helt til de var konfirmert! Det var bare de som bodde i nærheten som kunne besøke foreldrene oftere. Det var mange foreldre som valgte å flytte til Trondheim for å slippe å sende det døve barnet fra seg. Derfor kan vi se i statistikkene at det bor flere døve i de større byene enn andre steder. Med bedre kommunikasjonsmidler kunne barn reise hjem oftere, men helt fram til 1990-tallet bodde fremdeles mange døve barn på internat i sentrale skolebyer. Nå er dette endret. Døve barn har krav på undervisning på sitt heimsted, og går i integrerte klasser der de bor.

Kilder