Raselære skal innføres som fag i skolen. (Ingressbilde)

(Trykk på bildet for full størrelse)

Sosialhygiene og arvehygiene

Hører til Hygiene

Debatten om arvehygiene var heftig allerede fra 1800-tallet, og var sentral i forhold til befolkningsutvikling. Fra tidlig på 1900-tallet var arvehygiene etablert som egen vitenskap. Begreper som mindreverdig, gode eller dårlige raseegenskaper var integrert i den offentlige debatten, i opplysningslitteraturen, i faglitteraturen og i offentlige dokumenter.

Til det beste for land og folk
Tanker om arve- og rasehygiene gikk på tvers av politisk ståsted og faggrenser. I dag virker det skremmende, men i tiårene før andre verdenskrig var dette vanlige tanker i de fleste vestlige land. Det var få som stilte spørsmål ved behovet for å hindre spredning av dårlig arvemateriell, for slik å få fram en "ren" befolkning.

Diskusjonen handlet om hvilke virkemidler man skulle ta i bruk for å nå målet: en befolkningsmasse til beste for land og folk. For Norges vedkommende var det overordnede målet for ledende kretser innen vitenskap, kultur og politikk følgende: Norge skulle utvikles til en kulturnasjon på linje med de europeiske kulturnasjonene.

En "rasemessig ren befolkning"
Det var statens ansvar å utvikle en befolkning som kunne imøtegå disse kravene. Befolkningen skulle bl.a. være rasemessig ren, sunn, mentalt veltilpasset, ha visst nivå av åndelig dannelse og ikke minst en befolkning der dødeligheten/barnedødeligheten var lav. Staten hadde ansvar i utviklingen av befolkningens fysiske og mentale helse, det vil si arvehygiene og sosialhygiene. Det var en klar kopling mellom disse hygieneformene, og de hadde sitt utspring i ideologier fra England og Tyskland. Mellomkrigstidens hygieneprogram i Norge byget i stor grad på disse ideologiene.

I Norge som mange andre land var det sosialhygienen som ble sterkest vektlagt. Bakgrunnen var ideen om at det var det sosiale miljøet som var avgjørende for enkeltindividet og befolkningens helse. Det viktigste virkemiddelet var opplysning til de klassene og individene som førte en livsstil som avvek fra det "normale".

Rasehygiene
Den mørkeste siden av hygienetankene var rasehygienen. Her tilskrev man individenes arveanlegg den direkte årsaken til at enkelte var mindreverdige. Men her gikk debatten høyt, ikke alle var enige i den rasetenkningen som var rådende i mange land og miljøer. Legen Karl Evang (senere helsedirektør og en pioner i moderne helseopplysning) mente at det var selve det kapitalistiske systemet som førte til at noen sakket akterut. Han mente videre at det var først når man fikk et sosialistisk samfunn, med likhet for alle, at man kunne vurdere dårlige arveanlegg.

Flere leger og "raseforskere" foretok undersøkelser av befolkningen i mellomkrigstiden. Man studerte høyde, hår- og øyenfarge og skalleindeks (hodestørrelse og form).  På grunnlag av slike målinger utarbeidet bl.a. distriktslege Eilert Støren i Meldal en oversikt over distriktets "psykopatiske slekter". I denne oversikten finner man et bredt spekter av personbetegnelser, for eksempel: sinnssvak, småtullet, svaksinnet, tulling, imbecil, melankoliker osv.

Andre mindre hyggelige sider ved debatten var de tiltakene som ble iverksatt, dette gjaldt blant annet tvangsbehandling og Steriliseringsloven av 1934.

Kilde:
Aina Schiøtz     Folkets helse- landets styrke 1850 - 2003. Det offentlige helsevesen i Norge. Universitetsforlaget  2003. s. 224 - 232.