Psykiatriens inntog i helsevesenet

I 1848 kom den første ”sinnsykeloven”. De mentalt syke ble nå skilt ut som egen gruppe, og behandlingen av dem ble ikke lenger integrert i fattigpleien. Tidligere hadde ansvaret for å ta seg av denne gruppen vært hos familiene. Dersom familiene ikke kunne ta seg av dem ble legd eller omgangslegd benyttet. I de større byene fant man dessuten anstalter hvor de sinnsyke ble plassert.

Fra begynnelsen på 1800-tallet ble såkalte Dårekister lagt under hospitalene, her ble de vanskelige pasientene ved hospitalene plassert, i tilegg huset fattighusene og arbeidsanstaltene flere sinnsyke.

Sinnsykeloven
Med den nye sinnsykeloven av 1848 etablerte man de første asylene i Norge. Gaustad fikk sin autorisasjon som asyl i 1855, i 1872 ble Rotvoll Ved Trondheim autorisert. Ved inngangen til 1900 var det 11 asyler med totalt 1 615 sykeplasser i Norge. Dette tilsvarte 7,2 plasser pr. 10 000 innbygger. Asylplassene sto ikke i forhold til antall psykiatrisk syke som fikk forpleining gjennom statskassen. I følge beretninger fra offentlige leger, ble 5232 personer forpleid med statsbidrag.

Fra 1900 til 1920 var det en eksplosjonsartet utbygging av det psykiatriske helsevesen. I 1920 var antallet psykiatriske sykehus kommet opp i 21, med totalt 3 972 sykeplasser.

Samfunnsendringer
Hva var så årsakene til den store økningen i pasientgruppen; mentalt syke? En av hovedårsakene var trolig store endringer i samfunnet, gjennom urbanisering, industrialisering lønnsarbeid. Nye krav til effektivitet og produksjon førte til at flere mennesker ikke strakk til. I det tidligere landbrukssamfunnet kunne disse brukes til ulike oppgaver, der krav om effektivitet ikke var avgjørende. Moderniseringen av samfunnet synliggjorde nye grupper av avvikere, åndssvake og sinnsyke, og disse ble plassert i de nye institusjonene. En annen viktig årsak til økningen i psykiatrien var forståelsen av sinnsykdom som en sykdom.

Karl Evang
En av de viktigste personene bak utbyggingen av psykiatrien i Norge er Karl Evang, han var helsedirektør fra 1938 til 1972. Evangs mål var å bygge opp et samfunn der det kunne vokse opp mennesker med kunnskaper, gode karakter egenskaper, og med "sinnets balanse". Han mente videre at det var velferdsstatens plikt å ta seg av alle mennesker, uansett om de ikke ble betraktet som verdifulle for samfunnet i en tradisjonell forstand.

Lov om psykisk helsevern av 1961
Loven overførte nå mye av ansvaret for planlegging og drift av institusjonene til fylkene. Videre stilte de psykisk syke nå på lik linje med andre syke i forhold til trygder og pensjonsordninger.

Nye behandlingsmetoder
Mens man tidligere stort sett hadde tvang og innesperring å ty til ved behandling, fikk man i mellomkrigstiden nye behandlingsformer. Først kom sjokkbehandling, bl.a. insulinsjokk og elektrosjokk. Etter andre verdenskrig tok man i bruk operative inngrep, som for eksempel lobotomi. Store endringer kom også med den nye medisineringen som ble tatt i bruk fra 1950-årene, antidepressiver, angstdempende medisiner osv. Den økte medisineringen førte til at det ble betydelig lettere i institusjonene, og dette ble merkbart for ansatte og pasienter.

Kilder:
Aina Schiøtz     Folkets helse - landets styrke 1850 - 2003. det offentlige helsevesens i Norge. Universitetsforlaget 2003. s. 340 - 343
Borgny Vold    Den store institusjonsbyggeren. I Sammfunnspeilet nr. 1. 1999.

Kilder