Røros smeltehytte med omegn

(Trykk på bildet for full størrelse)

Gruvedriften på Røros

Hører til Røros

Rundt midten av 1600-tallet var det stor interesse for gruvedrift i Norge, og malmleting ble drevet mange steder etter påtrykk fra kongen i København. Krigene som også Danmark- Norge var innblandet i, skapte behov for metaller til våpen. Metaller var også i seg selv verdier som rikdom kunne måles i. Fra prekestolen oppfordret prestene bøndene til å se etter malm når de ferdes i utmarka. Mange steder lette fremmede bergfolk systematisk etter nye funn.

Det betydeligste kobberverket var Røros der prøvedrift begynte i 1644. Da fikk sjiktmester Lorents Lossius og bergskriver Peter Petersen, begge ved Kvikne kobberverk, mutingsbrev på en ertsforekomst i Raudhåmmåren øst for Røros. Funnet i Rauhammeren førte ikke til varig drift, men det ble snart funnet malmforekomster i Storvola (Storwartz). Etter tradisjonen ble funnet gjort av bonden Hans Åsen på Hitteråsen, som gjorde Lossius oppmerksom på det. Den første smeltehytta ble bygd ved Hitterelva. Lorentz Lossius ble verkets første direktør, og verket fikk sine første privilegier i 1646. Kammertjener Joachim Irgens fikk imidlertid privilegium på verket i 1647, og etter en strid om rettighetene ble verket delt i seksti parter, der Irgens fikk femti. Irgens kom dårlig ut av det med Lossius, som ble avsatt i 1651 og erstattet med Joachim Irgens' bror, doktor i medisin Johannes Irgens. Etter hans død kom et kort mellomspill med bergmester nordafjells Jacob Mathias Tax som direktør, før Joachim Irgens' svoger Christian Arnisæus ble ny direktør i 1663 og deretter Joachim Irgens' brorsønn Henning Irgens i 1669.

Manglende lønnsutbetalinger
Kobberverket var avhengig av at partisipantene betalte inn sine innskudd - krutt og andre materialer til driften, proviant til provianthusets forsyning av befolkningen på Røros og penger til lønninger. Joachim Irgens oppfylte ikke sine forpliktelser, og de direktørene han satte inn hadde ikke tillit verken hos de andre partisipantene eller hos arbeiderne. Manglende lønnsutbetalinger resulterte i opprør blant arbeiderne, og ved ett tilfelle direkte konfrontasjon mellom dem og Joachim og Henning Irgens. Den «sammenrottede hob», som det heter i rettsdokumentene etterpå, gikk til angrep på de to, og Joachim Irgens ble reddet bare fordi hans gravide hustru dekket ham. Arbeiderne befridde også den arresterte Spell-Ola fra arresten. Irgens forlangte dem straffet, men kongen besluttet at opprørerne skulle benådes.

Trondheimskjøpmenn
Irgens' økonomiske forsømmelser og enka Cornelia de Bickers' fortsatte mislighold etter hans død i 1675, førte til flere aksjoner fra arbeiderne for å få lønna utbetalt. I 1685 fikk Bragnesskommisjonen, som allerede arbeidet med tilsvarende forhold ved Kongsberg sølvverk, i oppdrag å rydde opp i de økonomiske og administrative forholdene på Røros. Resultatet ble at fru Irgens' parter i verket ble fordelt på kreditorene som hadde sørget for driftsmidler til verket. Med dette gikk eierskapet ved Røros kobberverk over til trondheimskjøpmenn, med Lorents Mortensen Angell som den største av partisipantene med 53 parter. Allerede fra 1660-tallet var han en av byens viktigste kobbereksportører. Angellfamilien fortsatte utover 1700-tallet å ha avgjørende innflytelse på driften ved Røros kobberverk. Lorents Mortensens sønn, Albert Angell, ble sammen med Jens Bing i 1692 valgt til å ha tilsyn med verket på vegne av partisipantene, slik at de etter tur skulle reise til Røros for å inspisere verket. Selv om han da bare eide få parter selv, var han forlegger for flere parter - det vil si at han tok seg av det forretningsmessige ved driften av partene, slikt som betaling av innskudd til driften og salg av kobberet. Etter ham ble sønnen Thomas Angell i sin tur ledende blant partisipantene fram til 1762. Han forberedte sakene som skulle behandles, førte vedtak i pennen, og var i realiteten den som tok de viktigste beslutningene. Samtidig kontrollerte familiekretsen over halvparten av de 172 partene verket nå var delt i. Bortsett fra bergmester Abraham Drejers nitten parter var resten fordelt på småposter.

Varierende lønnsamhet
Lønnsomheten ved verket var varierende, delvis på grunn av at det ikke alltid var like god tilgang på malm, delvis på grunn av svingende kobberpriser og delvis på grunn av at ledelsens dyktighet kunne variere. Mens slutten av 1600-tallet og perioden 1810-20 var preget av underskuddsår, var 1700-tallet (bortsett fra i 1719 og 1720 da krigsødeleggelsene førte til tap) og deler av 1800-tallet preget av overskudd. De rikeste åra kom etter 1765 og fram til krigen i 1807. Verket skaffet både eierne og staten store inntekter. Eierne fikk utbytte av kobberet, og kongen skulle ha en tidel av all produksjon - kobbertienden.

Kongens gruve
Ved siden av den opprinnelige Storwartz gruve ble det tatt opp flere nye. Av dem ble Kongens gruve den mest lønnsomme. I tillegg til den opprinnelige smeltehytta ved Hitterelva på Røros ble det bygd flere: Tolga, Femund og Dragås hytter. Etter hvert som skogen ble uthogd og nye måtte tas i bruk, lønte det seg å legge smeltingen der skogen var. I løpet av 1700-tallet forsøkte man å effektivisere smeltingen og driften, og sendte også folk til Falun for å studere og lære av gruvedriften der.

Verksadministrasjonen
Kobberverket ble grunnlaget for det samfunnet som ble bygd opp på Røros. Antallet
arbeidere varierte, men i 1800 var det oppe i 700. I tillegg kom de mange bønder som gjorde arbeid for verket med kullbrenning og kjøring. Ved siden av partisipantskapet som satt i Trondheim, hadde verket en lokal ledelse. Direktøren var underlagt både partisipantskapet og bergamtet, som var den øverste myndighet for bergverkene i landet.

Direktøren administrerte i tillegg til verksdriften også den lokale rettsordning, som var unntatt fra sorenskriverens myndighet. Det vil si at verkets ledelse hadde et totalansvar for Rørossamfunnet, ikke bare når det gjaldt arbeidsforhold, men også for orden og sømmelighet. En bergskriver hadde ansvar for regnskapene, for innkreving av penger og materialer og utbetaling av lønninger. Proviantskriveren hadde ansvaret for å holde forsyninger ved provianthuset, for utdeling av proviant og for regnskapet med det. En overstiger hadde den tekniske ledelsen av driften. Han hadde oftest bergverksutdanning, noe direktør og bergskriver ikke nødvendigvis hadde. Stigere ledet driften ved de enkelte gruvene. Ved smeltehyttene var en hytteskriver ansvarlig, med hyttemester under seg. Skog- og kullfogden skulle sørge for tilgangen av trekull til gruver og hytter. Han var underlagt en skoginspektør, som skulle sørge for forsvarlig utnyttelse av skogen.

Fra Trøndelags Historie fra pest til poteter 1350 til 1850, s. 339 - 341.

Kilder