Folketall og bebyggelse

Hører til Endring

En stor del av geistligheten i Trondheim må ha mistet livet under mannedauden fra midten av 1300-tallet. Stort bedre gikk det trolig ikke med den øvrige befolkningen, både rotter og pestbakterier må ha hatt bedre betingelser i en tett befolket by enn i grisgrendte strøk.

På den annen side hadde byene gjerne en viss tilflytting både av folk fra utlandet og det nære omland som kunne rykke inn og overta ledige stillinger og funksjoner om det trengtes. En stor del av aktivitetene i byen ble imidlertid finansiert gjennom skatter og avgifter som kirke og stat hentet inn fra folk ute i distriktene. Erkesetet og andre kirkelige institusjoner i Trondheim eide en stor del av jordegodset i Trøndelag, men som vi har sett ovenfor, sank avkastningen drastisk i senmiddelalderen. Tiendeinntektene falt også i takt med reduksjonen i produksjonen. Det store inntektstapet må ha gitt ringvirkninger i form av minsket sysselsetting i byen.

Arkeologiske utgravninger har vist at kulturlagene fra senmiddelalderen er svært tynne i forhold til perioden før og etter. Det er i seg selv et vitnesbyrd om lavere menneskelig aktivitet og redusert folketall. På dette grunnlag er det likevel ikke mulig å si noe om hvor stor befolkningsreduksjonen har vært. Vi har brukt manntallet for tiendpengeskatten 1520 til å kartlegge bosetningsomfanget på bygdene. Med en kritisk tilnærming kan vi også bruke denne kilden til å beregne folketallet i Trondheim. Oppsettet følger visse prinsipper. Først nevnes lagmannen og tolv rådmenn, deretter har man etter alt å dømme gått fra bydel til bydel. Da det dreier seg om en formuesskatt, har man neppe tatt seg bryet med å føre opp de aller fattigste.

Manntallet navngir 183 personer, av disse var 29 kvinner. Ytterligere 13 menn og én kvinne kommer i tillegg fra et par restanselister. Vi kjenner altså navnene på 197 skatteytere i Trondheim ca. 1520. På landet er det vanlig å regne med at hvert hushold på denne tiden talte seks personer. Spørsmålet er om det vil være riktig å bruke samme faktor om man er ute etter folketallet i Trondheim. På den ene side bodde det en god del geistlige her som ikke ble registrert i skattemanntallet. Gjennomgående var det nok også flere tjenere og lærlinger pr. hushold i Trondheim enn på bygdene. På den annen side var det flere ugifte personer i Trondheim enn på bygdene. Erkebispegården var utvilsomt et mannssamfunn, men vi vet ikke i hvor stor grad mannskapene her har unngått skattelistene. Det er derfor ikke mulig å beregne folketallet i Trondheim i senmiddelalderen nøyaktig, men om vi gjetter på at det lå på ca. 1200, kan anslaget knapt være helt på viddene.

Fra Trøndelags Historie, bind 2: Fra pest til poteter 1350-1850, s. 95-96