Leilendingenes avgifter og plikter

Da folketallet i senmiddelalderen sank til under halvparten av det det hadde vært i tidligere tider, fikk det vidtrekkende følger både for jordeiere og jordleiere. Den store ubalansen mellom gårder til leie og potensielle leilendinger førte til at tusenvis av gårder ble lagt øde og landskylden ble redusert til jevnt over en fjerdedel for eiendommer det lyktes å bygsle bort. Under slike forhold var det ikke mulig å presentere leilendingene for nye avgiftskrav.

Det er da heller ikke noe som tyder på at leilendingene i Trøndelag betalte andre leieavgifter enn landskyld i senmiddelalderen. Dette bildet endret seg i første halvpart av 1500-tallet, da folketallet økte kraftig. Nye levebrød måtte etableres gjennom gjenrydning av øde gårder og bruk. Under slike forhold kunne man ha ventet at landskylden over tid steg mot gamle høyder, men slik gikk det ikke. De sentrale myndigheter hadde tydeligvis et ønske om å forhindre at skyldnivået ble forrykket etter jordeiernes forgodtbefinnende. En bestemmelse fra 1539 fikk stor betydning i denne sammenheng. Det heter her at det bare var en lagrette som kunne endre landskylden av et gårdsbruk.

Bygselavgifter
Jordeierne fant da ut at de kunne høyne sine inntekter ved å kreve bygselavgifter. Etter hvert krystalliserte det seg ut to typer bygselavgifter, nemlig førstebygsel (også kalt førstetake, stedsmål eller gårdfesting) og tredjeårstake (også kalt holding og landbohold). Førstebygsel var en engangsavgift landdrotten krevde av leilendingen da leieforholdet ble opprettet. Som benevnelsen indikerer, var tredjeårstake en avgift som ble betalt hvert tredje år i forbindelse med fornyelse av leieavtalen, som tradisjonelt hadde en løpetid på tre år.

Til å begynne med forsøkte myndighetene å sette en stopper for at det ble krevd avgifter i tillegg til landskylden. Det gikk imidlertid ikke, de styrende innså nok også etter hvert at det her var et betydelig inntektspotensial for kongens kasse. Ifølge lensregnskapet 1548 ble det krevd inn bygselavgifter av kronens bønder i Steinvikholm len, men det var et fåtall av leilendingene som betalte slike avgifter. De aller fleste som nevnes betalte penger eller sølv «for samme jord at leie», det vil si tredjeårstake. Tredjeårstaken ble ikke formelt legalisert på landsbasis før i 1578. Da ble den satt til en gammel daler pr. laup eller spann skyld. Denne satsen gikk senere inn i Kristian 4.s norske lov. Førstebygselen ble ikke regulert ved lov før i 1684, da det ble bestemt at den ikke skulle overskride ti riksdaler pr. spann skyld.

Var det bare én eier til et gårdsbruk, sa det seg selv at denne eieren både kunne bestemme hvem som skulle få leie eiendommen og at han var rette adressat både for landskyld og bygselavgifter. I mange tilfeller var det imidlertid mer enn én eier til et gårdsbruk og hvordan skulle man da forholde seg? De gamle lovene har ingen bestemmelser om dette. Når dette forholdet blir tatt opp i en retterbot fra 1514 og en rekke senere forordninger og lover, er det en indikasjon på at denne type rettighet var i ferd med å få en viss økonomisk betydning. På dette feltet utviklet det seg en praksis som etter hvert også ble nedfelt i lovverket om at største partseier etter skylden rådet for bygselen alene. Var det flere som eide like mye, var regelen slik at den som hadde høyest sosial rang, var bygselrådig. Det vil si at kongen gikk foran en adelsmann, en adelsmann foran en bonde etc. Var det to likestilte personer eller institusjoner som eide like mye, skulle bygselinntektene deles.

I tidlig nytid ble det mye viktigere å være bygselrådig eier enn det hadde vært i middelalderen. Ikke bare kunne den bygselrådige eier innkassere bygselavgiftene, han disponerte også det meste av tømmeravvirkningen på bruket. For en eier bød det derfor på store økonomiske fordeler å ha «aksjemajoriteten» i et gårdsbruk fremfor å sitte med en skyldpart uten bygselrett.

I langt de fleste tilfeller heter det at far eller mor har «oppladt» bruket til sin sønn. En som ble enke, kunne fortsette som leilending uten å betale førstebygsel. Hvis hun inngikk ekteskap på nytt, måtte ektemannen bygsle bruket på nytt. I en del tilfeller blir det også nevnt at den nye leilendingen påtok seg omsorgen for sin forgjenger. Med det tunge skattepresset som kom fra 1620-årene, finner vi også en del eksempler på leilendinger som måtte gi opp på grunn av fattigdom. Mange måtte skaffe seg vitneprov på at de var for fattige til å betale skatt.

Fra Trøndelags Historie, bind 2: Fra pest til poteter 1350-1850, s. 153-155

Relaterte artikler