Legdkallgut (Ingressbilde)

(Trykk på bildet for full størrelse)

De fattige

Både i byene og på landet var det folk som hadde store problemer med å klare seg selv. Årsakene til det kunne være fysiske og psykiske handikap, alderdomssvakhet eller arbeidsløshet. Verst var det hvis man ikke hadde nær familie som kunne tre støttende til.

Almisser
Mye tyder også på at situasjonen for de svake gruppene var verre på 1600-tallet enn den hadde vært i katolsk tid. Tienden ble tradisjonelt delt i fire deler, hvorav den ene fjerdeparten (bondeluten) tilfalt de fattige i sognet. Ordinansen slo fast at tienden skulle deles i tre parter med én del til kongen, én del til presten og én del til kirkebygget. I Trøndelag kjempet bøndene lenge for å beholde bondeluten til almisser, men måtte etter hvert gi tapt. I 1614 skrev lensherre Claus Daa at tienden noen steder hadde blitt delt i tre og andre steder i fire, men at han nå hadde innført en tredeling over alt i Trondheim len etter ordinansens bestemmelser. Bøndene i Inderøy skrev i 1631 en supplikk om at de måtte få beholde en fjerdepart av tienden som i eldre tid.

Det ser ellers ut til representantene for godseierne hadde en viss omsorg for leilendinger som måtte si fra seg leieforholdet. Ofte måtte den nye leilendingen love å ta seg av ham som takket av. Døde en leilending, ble enken ikke så sjelden gift med hans etterfølger.

Legdkjerringer og omstreifere
Fattige som ikke kunne forsørge seg selv eller ikke hadde slekt å støtte seg til, måtte gå på legd fra gård til gård. Legdkjerring har vært et skjellsord opp mot våre dager. Det var nok også en del fattige som tok tiggerstaven (ordet stakkar kommer av stav-karl) fatt for å tigge til livets opphold. I 1584 fikk myndighetene i Trondheim et kongebrev angående tiggere i stiftet. Det heter her at det var stor «uskikkelighet» med «betlere som fra et sted til et annet løper om, og under det skinn at de er arme Guds lemmer og vedtørftige mennesker, driver og øver sitt skjelmeri og sin skalkhet». Omreisende fattigfolk og tatere ble uglesett både av sentrale myndigheter og fastboende. Slike folk skulle fordrives med nær sagt alle midler. I lensregnskapene finner vi også en del eksempler på at omstreifere ble dømt til døden på et heller tynt grunnlag. De ble nærmest sett på som skadedyr det var best å utrydde; noen medmenneskelighet er vanskelig å øyne.

Den sterke folketallsutviklingen i tidlig nytid gjorde nok sitt til at det etter hvert ble vanskeligere å skaffe seg et levebrød. Som vi senere skal se, førte også den sterke skatteøkningen på 1600-tallet til at store deler av befolkningen ble forarmet. Under slike forhold ville selvsagt uår ramme ekstra hardt. Årringsbredden på trærne viser at 1633 var et dårlig vekstår. I 1634 berettet bøndene i Orkdalen og Gauldalen at uår hadde rammet distriktet: «Noen hundre mennesker i disse åringer av hungersnød ere bortdøde, og ennå daglig skjer.»

Negativt syn på de fattige
Trondheim fikk sitt Hospital allerede i høymiddelalderen. Denne institusjonen har vært i kontinuerlig drift siden. På 1630-tallet hadde Hospitalet 32 pasienter. I prinsippet skulle Hospitalet ta imot syke fra hele stiftet, men de fleste kom fra de nærmeste områdene. Driften ble finansiert av et eget jordegods, dessuten fikk Hospitalet i 1559 forlent kongens del av tienden i Orkdal og Meldal prestegjeld «til de Fattiges Underholdning Behov».

Synet på de fattige endret seg i negativ retning etter reformasjonen. Påvirket av Calvins syn om at den kristne skulle være flittig og strevsom, ble fattigdom og sykdom ansett som en straff for moralsk svikt. De som falt utenfor, burde lukkes inne i anstalter. I Norge ble Trondheim den første byen som organiserte sitt fattigvesen etter innesperringsmetoden. I 1630-årene ble det opprettet fire nye institusjoner, nemlig Fattighuset, Barnehuset, Verkshuset og Dårekista. Fattighuset ble institusjonen for gamle og uføre som ikke var i stand til å arbeide.

Fra Trøndelags Historie, bind 2: Fra pest til poteter 1350-1850, s. 155-156