Husmannsplass (Ingressbilde)

(Trykk på bildet for full størrelse)

Husmenn

På 1600-tallet er det vanskelig å skille ut mennesker som vi kan kalle husmenn i den betydning vi vanligvis legger i ordet – bruker av en plass som er skilt ut innenfor en gårds jord, i innmark eller utmark.

Begrepet husmann blir brukt også i manntall på 1600-tallet, men fungerer mer som en sekkepost for dem som ikke var gårdbrukere, det vil si kårfolk, innerster som bodde til leie på gården, rydningsmenn og plassfolk. Folk som bodde på tettsteder som Levanger, Steinkjer og Bakklandet ved Trondheim leide grunn under en gård og ble også regnet som husmenn. Men det egentlige husmannsvesenet var i startfasen allerede på slutten av 1600-tallet. Husmannsfolk dyrket opp ny jord, som i neste omgang kunne legges inn under gården – og en ny husmannsfamilie kunne settes til å rydde ny jord igjen.

I Selbu var det minst 29 plasser allerede på 1600- tallet, men de var antakelig mer utbredt der enn i nabobygdene. Inderøy prestegjeld, der det seinere ble mange husmenn, hadde i 1661 28 husmenn, men vi vet ikke hva slags posisjon de hadde på gården. Dessuten var det seks strandsittere (fire av dem ved Straumen) og to nyryddere i kongens allmenning. Som seinere var flere av husmennene håndverkere: Nils skomaker på Geitåsen i Verran, Anders skomaker på Brakstad og Jon kipper på Bartnes. To av strandsitterne ved Straumen var skreddere. Samtidig var det 308 gårdbrukere.

Når folk i økende grad begynte å etablere husmannsplasser på gårdene istedenfor å dele gården i to, var lovgivningen en av årsakene. En forordning i 1670 gjorde bonden ansvarlig for skatten på gården, også på vegne av husmenn og nyryddere innenfor gårdsområdet. Nyryddere ble dermed heretter husmenn, bortsett fra i allmenningene. Norske lov 1687 satte forbud mot å dele gårdsbruk, riktignok med unntak for gårder til fjells og ved sjøkanten. Styresmaktene ønsket ikke gårdsbruk som var for små til å gi rimelig levevei for en familie – det ga dårlige skattebetalere. Husmannsvesenet var en måte å omgå forbudet mot deling av gården. Plassen ga rom for at en familie kunne få et beskjedent levebrød der, når de samtidig kunne utnytte et håndverk, fiske, lønnsarbeid i skogen eller på gårdene. De siste årtiene av 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet foregikk det likevel ingen sterk økning i tallet på husmannsplasser i Trøndelag. Det var stagnasjon i folketallsutviklingen, og særlig i de strøk der det ble mange husmenn seinere, som Inderøya. Utviklingen av husmannsvesenet kom derfor seinere i Trøndelag enn på Østlandet.

Fra Trøndelags Historie, bind 2: Fra pest til poteter 1350-1850, s.263-264

Kilder