Tjenestefolk eller husmenn

I løpet av 1700-tallet ble det færre tjenestefolk i jordbruket. Det henger sammen med at mange bruk ble delt. De ble dermed så små at behovet for tjenerhjelp ble mindre. Dessuten overtok husmannsfamilier mye av det arbeidet tjenestefolkene tidligere hadde gjort i jordbruket.

Samtidig skjedde det en endring i hvem tjenerne var: Det var særlig drengene som ble færre. Mye av det arbeidet de utførte var sesongbetont, mens behovet for kvinnelig arbeidshjelp, til stell av dyr, barn, hus, mat var mer stabilt gjennom året. Når det ble færre tjenere, har det også sammenheng med at tjenestefolk begynte å kreve sin del av den velstandsøkninga som kom utover 1700-tallet. De aksepterte ikke lenger de gamle drenge- og tauselønner, men sa opp til faredag og tok tilfeldig dagarbeid isteden. Det kunne det være mer å tjene på – iallfall i de beste tidene på året. Det ga mulighet til å flytte etter der det var lønnsomt arbeid å få.

Til tross for at folketallet økte, klaget bøndene mange steder over mangel på tjenestefolk, og at ungdommen så på den kortsiktige fortjenesten og så ble gående som omstreifere og tiggere i vanskeligere perioder. For bøndene var én løsning på problemet at tjenesteplikten ble innskjerpet: Unge mennesker skulle etter loven feste seg i tjeneste for et halvt eller et helt år. Utviklinga av husmannsvesenet etter 1720 var en annen løsning på dette problemet. Det sikret bøndene arbeidshjelp i onnene, uten at de behøvde gi høyere lønn. Arbeidet i onnene var lagt inn i betingelsene for leie av plassen i form av arbeidsplikt. Samtidig slapp bøndene å holde folkene med kost hele vinteren, slik de måtte med tjenestefolk som bodde i husholdet. For unge mennesker var husmannsordningen en mulighet til å gifte seg og sette bo og slippe å gå som ugifte drenger og tauser.

Antall husmenn steg sterkt i Trøndelag i løpet av 1700-tallet, og fortsatte å stige, særlig i nordfylket, utover første del av 1800-tallet. Antallet bønder vokste derimot bare svakt, og veksten flatet sterkere ut i Nord-Trøndelag enn i sørfylket etter 1800. Veksten i folketallet kom med andre ord særlig på husmannsplassene. Det ble dermed flere husmenn i forhold til bønder i perioden, og særlig i nordfylket, der det var blitt like mange husmenn som bønder i 1825.

Fra Trøndelags Historie, bind 2: Fra pest til poteter 1350-1850, s. 278

Kilder