Den siste husmannsstue i Buvika (Ingressbilde)

Foto: Gudmund Sandø

(Trykk på bildet for full størrelse)

Hvor utviklet husmannsvesenet seg?

Det var særlig i bygder med noenlunde store bruk, muligheter for rydningsjord og skogbruk at husmannsvesenet utviklet seg. I Stjørdal og Verdal og Inderøy fogderier var veksten i antall husmenn sterkest.

Enkeltbygder hadde sterkere vekst i husmannsklassen enn gjennomsnittet. I Selbu viser ekstraskattmanntallet i 1762 at det da var 141 husmenn og husmannsenker i bygda. I 1801 var dette tallet økt til 248, og nådde en topp i 1835 med 426. Da var det nesten dobbelt så mange husmenn som gårdbrukere. I Ålen derimot var det nesten dobbelt så mange bønder som husmenn i 1801. Også innenfor de enkelte prestegjeld var det konsentrasjon av husmenn i deler av bygda. I nyryddingsområdene, der brukene gjerne var små, var det færre husmenn enn i de mer sentrale jordbruksområdene.

Husmennene i Trøndelag hadde for det meste en jordlapp til huset, og hørte til arbeidskraften i jordbruket, både ved det familien dyrket på denne jordlappen og ved at de deltok i arbeidet på gårdene. I de ytterste kystbygdene der fisket var enerådende, på Fosen og i Ytre Namdalen, var det få husmenn. Der var de oftest uten jord, leide bare hus og tomt og livnærte seg av fiske. Håndverkere kunne også leie seg inn på en husmannsplass, ofte uten jord til. Husmannsvesenet i de indre bygdene utviklet seg på samme måte som i store deler av Østlandet, der husmennene var knyttet til gårdenes drift, selv om Trøndelag var litt seinere ute enn Østlandet. De ytre bygdene, Fosen og Ytre Namdalen, hadde derimot større likhet med Vestlandet, der gårdene var små og ikke avhengige av husmannsfolk som arbeidskraft.

Husmannsplassene var nyttige for bøndene ved at de ga dem tilgang til fastboende tjenestefolk til lave kostnader. De var også en utvei for unge mennesker som ikke hadde mulighet for å overta gård. I husmannsvesenets etableringsfase ser vi at husmannsfolket oftest hadde slektsforbindelse med gården plassen lå på. Det kunne være en yngre sønn eller datter som giftet seg og fikk anledning til å slå seg ned på en del av jorda, som da Peder Pedersen Kirkvoll og datteren på Reppe i Singsås, Gunhild Olsdatter, giftet seg i 1808, og fikk bruke en bit av gården hun kom fra. Der ryddet de husmannsplassen Repphaugen. Nytt tilsig fra bondefamiliene kom gjennom hele 1700-tallet, men etableringen av en husmannsklasse mer atskilt fra bondestanden ble tydeligere etter 1800.

Navnet på husmannsplassen viser ofte til opprinnelsen og beliggenheten. De kan ha navn som Hagen/Hågån eller Gjerde/Gjale/Grinda som viser til nærheten til inngjerdet innmark, eller de kan gi minner om en nyryddet plass med navn som Rønningen (av rydning) eller Sveet (av rydding ved å svi av skogen), eller de kan vise til tidligere ødegårder gjennom navn som Aunet. Navnet er gjerne i flere ledd, ofte satt sammen med navnet på gården plassen tilhører.

Fra Trøndelags Historie, bind 2: Fra pest til poteter 1350-1850, s.278-279

Kilder

Relaterte artikler