Legdkone (Ingressbilde)

(Trykk på bildet for full størrelse)

Enkefolk

Det var langt flere enker enn enkemenn i samfunnet. Kvinner giftet seg vanligvis noe yngre enn menn og levde lenger. Sjansen for at mannen i et ekteskap skulle dø først var derfor stor. I tillegg giftet enkemenn seg om igjen langt oftere enn enker. Mennenes enkestand varte derfor oftest ganske kort.

Økonomiske årsaker
Ekteskap mellom en eldre enke og en ung mann forekom nok rett som det var, særlig om enka hadde noe å tilby i form av gård, plass, eller borgerskap i byen. Men ekteskap mellom eldre enkemenn og yngre kvinner var langt vanligere. For enkemenn var dette en måte å erstatte den avdøde konas arbeid, spesielt om det var barn i husholdet. Enker ble oftere satt i en vanskelig økonomisk situasjon ved mannens død, og ble ofte avhengig av fattigvesenet eller måtte forsørge seg ved hjelp av dårlig betalt arbeid som spinning.

Geografiske forskjeller
Folketellingen i 1801 gir muligheter for å studere enkefolkenes situasjon. Da finner vi at vel 7,5 prosent av kvinnene i Trøndelag var enker, mens knapt 2,4 prosent av mennene var enkemenn. Men forskjellene mellom de enkelte delene av Trøndelag var store. På Røros var nesten 13 prosent av kvinnene enker, i Trondheim nesten elleve prosent, mens Støren og Fosnes lå i motsatt ende av skalaen, der mellom fire og fem prosent av kvinnene var enker. Oppdal hadde størst andel enkemenn med fire prosent av mennene, mens naboprestegjeldet Orkdal hadde færrest enkemenn med under én prosent av mennene.

Det var forskjeller på hvordan enkene livberget seg i de forskjellige delene av Trøndelag. Røros hadde et utbygd system for pensjon for enker av folk som hadde arbeidet i kobberverkets tjeneste, og over 80 prosent av enkene der oppføres i folketellingen med pensjon som levevei. Når enkene var så mange, må det i hovedsak skyldes mennenes arbeid ved gruvene, som innebar mange farer både for skader, sykdom og død. I jordbruksbygder var kår en vanlig levevei for mange enker, men svært mange hadde fattigpenger eller legd som forsørgelseskilde.

Ulike leveveier
Mange levde også av forskjellig slags håndarbeid. I Nærøy gjaldt det en fjerdedel av enkene. En ikke ubetydelig del var også husholdsoverhode, gårdbrukerkone eller plasskone, og fortsatte dermed det arbeidet de tidligere hadde hatt. I Trondheim kom også de enkene best ut som kunne fortsette med tidligere levevei ved å drive videre forretning eller håndverksverksted på mannens borgerskap. Men dette var forholdsvis få. For å forsørge seg selv og eventuelle barn, var de fleste enkene henvist til de tradisjonelle kvinneyrkene, som vasking av klær og hus for andre og forskjellige former for håndarbeid, eller gå omkring som selgekoner. Dette ga så små inntekter at det var umulig å skaffe overskudd ut over det som gikk med fra dag til dag. Ved sykdom eller alderdom var dermed tigging, private legat eller fattigvesenet eneste utvei. Mens enkene utgjorde 5,8 prosent av befolkningen i Trondheim i 1801, utgjorde de rundt halvparten av dem som fikk fattighjelp i byen.

Fra Trøndelags Historie, bind 2: Fra pest til poteter 1350-1850, s. 282-283

Kilder