barn (Ingressbilde)

(Trykk på bildet for full størrelse)

Barn som ressurs

Folk fikk mange barn i det gamle samfunnet, og fødselshyppigheten holdt seg høy fram til slutten av 1800-tallet. Den barnebegrensning som foregikk, var i hovedsak et resultat av at folk giftet seg seint, og dermed ikke utnyttet hele det mulige aldersspenn for barneproduksjon.

En ung befolkning
Mange barnefødsler og høy dødelighet gjorde at befolkningen var ung. Ved folketellingen i 1769 var nesten 40 prosent av befolkningen 16 år eller yngre, mens knapt 20 prosent var over 48 år. I 2003 var ca. 21 prosent av befolkningen yngre enn 16 år, mens 19 prosent er 60 år eller eldre. Med en så ung befolkning er det klart at barn fra nokså ung alder måtte delta i arbeidet. Den opplæring barn fikk var dessuten knyttet til arbeidslivet i mye større grad enn til skolegang. I sjuårsalderen kunne barna være litt til nytte. Noen måtte også tidlig i tjeneste hos andre. Tjenestepiker og -drenger kunne være under ti år, men vanligere var at de kom i tjeneste fra femtenårsalderen.

Fosterbarn og foreldreløse barn
En del barn vokste opp som fosterbarn hos andre enn foreldrene. I folketellingen 1801 ser vi at det særlig var tilfelle i kystprestegjeldene: Hitra, Ørland, Åfjord, Bjørnør, Nærøy og Kolvereid, dessuten i noen av prestegjeldene nær Trondheim: Klæbu, Byneset og Melhus. I nærheten av byen var en årsak at en del barn ble satt bort til fosterforeldre for å ammes der – i likhet med det som var enda vanligere i store byer ellers i Europa. I Tiller var det i 1801 fem «plejebarn fra Trondhiem» og ett fra hjemsoknet.

Foreldreløse barn kunne det ellers være overalt, og særlig etter epidemier. Waisenhuset i Trondheim ble opprettet etter at mange var blitt foreldreløse i epidemiene i 1719. De større barna ble plassert i huset ved Domkirkegården der det ble startet skole for dem, spedbarn ble satt bort til privatfolk i byen og på landet. I 1791 ble internatet nedlagt, og alle de 50-60 barna ble da satt bort i pleiehjem, delvis i byen og delvis i bygdene omkring. Hensikten var at de skulle læres opp til å kunne forsørge seg selv. For fosterforeldrene ble nok barna ofte sett på som en ekstra tjenestedreng eller -jente, som de attpåtil fikk betalt fosterlønn for.

Uekte barn
Fosterbarna kunne være foreldreløse barn, barn av fattige foreldre eller barn av ugifte mødre. Ugifte mødre hadde ofte vanskelig for å klare seg. En levevei var å ta arbeid som amme i byen eller hos kondisjonerte på landet, og da måtte de sette bort sitt eget barn til andre. Slike uekte barn, som de systematisk ble kalt, hadde dårlige framtidsutsikter, og dødeligheten var mye høyere blant dem enn blant barn født inn i en familie. Først i 1763 fikk fedre til slike barn plikt til å delta i forsørgelsen av dem, men ofte var det vanskelig for mora å inndrive pengene. Arverett etter faren hadde de ikke, men det hendte at uekte barn ble ættledet på tinget, slik det skjedde da Jon Einarsen Mo steg fram på tinget på Bamberg i Skogn med en fem og et halvt år gammel jente, Anna Martha ved hånden. Henne hadde han «aflet med quinde-mennesket Siri Taraldsdatter». Han erklærte å ville elske henne som en datter og overvåke hennes oppdragelse, og lyste henne i kull og kjønn. En ny forordning i 1794 ga uekte barns mor rett til selv å fostre og beholde barnet. Faren måtte derfor ha skriftlig samtykke fra barnets mor om han ville ha foreldrerett, slik Casper Torresen Beredsvaldet fikk beskjed om i 1803.

Fra Trøndelags Historie, bind 2: Fra pest til poteter 1350-1850, s. 284-285