Martna på Torget

Foto: Schrøder

(Trykk på bildet for full størrelse)

Arkitektur og historie i Kongens gate

Hører til Trondheim

Denne ekskursjonen er lagt til østre del av Kongens gate, fra Torvet til Kjøpmannsgata

ARKITEKTUR OG HISTORIE I KONGENS GATE

Denne ekskursjonen er lagt til østre del av Kongens gate, fra Torvet til Kjøpmannsgata. Denne gatestumpen inneholder flere bygningshistoriske kontraster enn kanskje noe annet sted i byen, og til sammen gir den et slags tverrsnitt av Trondheims historie fra middelalderen til i dag - fra gotikk til funkis. Bygninger kan studeres både som arkitektur -altså ut fra et stilhistorisk synspunkt, og som uttrykk - de forteller noe om den tid og det samfunn de er blitt til i: hvem har bygd, hvordan, hvorfor? Det er dette dobbelte siktepunktet som ligger til grunn for gjennomgangen av noen av bygningene i Kongensgt. Det vil antakelig være nyttig om elevene er kjent med noen hovedtrekk i stilhistorien, spesielt antikk arkitektur, og at de også har et visst kjennskap til hovedtrekkene i Trondheims historie. Elever som har kikkert, bør ta den med; det gir anledning til å studere detaljer, og det øker interessen. En viktig hensikt med turen er da også å få elevene til å se alt det vakre og spennende som finnes rundt dem og dermed lære seg til å undre seg over hvorfor tingene er som de er.

En grov inndeling av bygningene i denne delen av gaten kan være:

1. Middelalder (1100/1200-tallet): Kirken og kongen bygger
2. Nyere tid (1700/1800-tallet): Borgerskapet bygger
3. Vår tid (1900-tallet): Det offentlige bygger

Fra perioden mellom middelalderen og 1700-tallet finnes det altså ingen bygningsminner, noe som i seg selv kan gi grunn til ettertanke.

1. Vår Frue kirke (Mariakirken) (ca.1250)

Et passende sted å starte er ved innskriften i østre korvegg - den første "arkitektsignatur" eller "byggemelding" vi har:
Hin helga Maria å mik Biom Sigvarsson gerdi mik (Den hellige Maria eier meg Bjørn Sigvarsson gjorde meg).
Her kan jo elevene få prøve sine norrønkunnskaper, f.eks. ved at en presenterer innskriften før klassen går ut og samtidig hører om det er noen som vet hvor den står. Det bør ellers mane til ettertanke at denne "plaketten" har overlevd i over 700 år. På sørsiden av koret finnes en gotisk kor-dør, flankert av to hoder i stein, som forestiller middelalderens to store byggherrer: kongen og biskopen. Det kan gi grunnlag for en oversikt over kirke- og kongsgårdsbygging i middelalderen, gjerne med utgangspunkt i et kart over middelalderbyen. Det kan ha ligget så mye som tre andre kirker i denne delen av middelalderbyen: ruinene av en (Gregoriuskirken?) under Trondheim Sparebank, Olavskirken under biblioteket og Korskirken under Norges Bank. Her bygde kanskje også Magnus den gode sin kongsgård -vi er altså i byens hjerte. Dette kan gi elevene et inntrykk av den enestående posisjonen kirken hadde i middelalderens samfunnsliv: Den eneste institusjonen, ved siden av kongen, som hadde ressurser til å bygge i stein, noe som jo er hovedårsaken til at middelalderens arkitektur ennå kan sees. Vår Frue kirke ble ombygd på 1700-tallet, og i sær i den vestlige delen med tårnet kan en tydelig se forskjellen i kvalitet på murerarbeidet: Den nyere delen er nærmest klasket i hop med kampestein og store murfuger, mens Bjørn Sigvarsson og hans menn har satt sin ære i å gjøre arbeidet så forseggjort at en nesten ikke kan se fugene mellom steinene. Et gjenmurt gotisk vindu kan sees til høyre for kor-døren. 

2. Hornemannsgården

Vi forflytter oss til 1700-tallet og konstaterer altså at først med de rike handelsborgerne, mange av dem innflyttet fra Flensburg, får vi igjen byggherrer som har midler til å reise monumentale bygg: familier som Finne, Meincke, Hornemann, Angell, Gram, Knudtzon, Jenssen, Lysholm, Sommer osv. (Hvor mange av disse familiene driver handelsvirksomhet i Trondheim i dag?) En introduksjon til denne delen av bygnings- og byhistorien er Cicignons reguleringsplan etter Hornemannsbrannen i 1681, en brann som startet i Hornemanns brygge og førte til at hele byen brant ned på 12 timer. Kong Kristian 5. ønsket en festningsby etter fransk barokkmønster, med brede rette gater som både gav skytemuligheter for festninganleggene rundt byen (hvem var fienden?) og som hindret brann. Borgerbyen var fra før klart sosialt lagdelt, med de fattige plassert i forstedene Sanden, Ila og Bakklandet, mens kjøpmennene hadde sine hus i Søgaden (Kjøpmannsgata) med utsikt til sine brygger langs elva. Med anleggelsen av det store kvadratiske Torvet etter Cicignons plan, fikk nå de aller rikeste anledning til å bygge store representative paleer der. Hornemannsgården ble bygd i flere etapper mellom 1710 og 1770 og fullført av justisråd Henrik Hornemann, som både var godseier (bl.a. Reinskloster), jurist og handelsmann. Han drev også sag, teglverk og mølle og var en av byens rikeste menn. Som byggherre ble han imidlertid fort utkonkurrert av stiftamtmann H. U. Møllmann, som i 1770 bygde et enda større og finere pale på Torvets sydvestre hjørne (Harmonien, brant ned under krigen). Noen år seinere bygde hoffagentinne Hanna Sommer sin gård på det tredje hjørnet (nåv. Svaneapoteket). Alle disse ble imidlertid overgått av enkefru Schøller, som i 1774 bygde sitt bygg litt lenger ned i Munkegata: Stiftsgården. Dermed hadde de dominerende kretser skapt seg sitt eget eksklusive boomåde. Et annet uttrykk for handelspatrisiatets rikdom var anleggingen av lystgårder i byens omegn, dit man trakk seg tilbake om sommeren: Lade, Ringve, Leangen, Lerkendal osv. I disse omgivelsene utfoldet det seg et rikt sosialt og kulturelt liv. Sammen med embetsstanden utgjorde handelsborgerne byens elite, og det var fra dette miljøet at f.eks. Det kongelige Norske Videnskabers Selskab sprang ut i 1767. Det var disse menneskene som la grunnen for Trondheims rike offentlige musikkliv, gjennom dannelsen av "Det trondhjemske Musikalske Selskab", som gav offentlige orkesterkonserter i Rådhussalen litt lenger nede i gaten. Osv osv. Trepaleene rundt Torvet er bygd i nyklassisistisk stil, og spesielt i Sommergården kan en se de klassiske elementene: trekantgavl, triglyfer og glatte doriske søyler rundt inngangspartiet (med en svane på toppen!) Hornemannsgården var politistasjon fra 1865 til 1974 og huser i dag bl.a. et reisebyrå og eldresenter.

3. Den gamle Børsbygningen og Trondhjems Sparebank.

(Sees best fra fortauet midt imot) Disse to bygningene, som flankerer henholdsvis Nordre og Søndre gate, er monumenter over det seine 1800-tallets borgerskap og forteller om begynnende kapitalisme: børs- og bankvesen. Ambisjonene har økt; dette er store og ruvende bygninger som skulle gi byen det storbypreg man vel gjerne så sin virksomhet som en del av.

Børsbygningen i en slags renessansestil er fra 1863 og er tegnet av arkitektene H.E. Schirmer (leder av den første Domkirkerestaureringen i 1870-åra) og A.F.W. von Hanno. Bygningen er nøktern i stilen, men vi finner også her små klassiske innslag, som f.eks. søyler og tannsnitt i vinduene. Merkurstatuen som har stått i nisjen midt på veggen er dessverre tatt ned (for tiden?) Børsen startet sin virksomhet i 1830-åra og holdt da til i kjøpmann Lorcks stue i Søgaden ("Børssalen", i dag en del av Trondheim Folkebibliotek). Her møttes Trondheims kjøpmenn og handlet med aksjer, verdipapirer og varepartier. Denne virksomheten fortsatte altså under større forhold i den nye Børsbygningen, fram til 1902. Telegrafverket kjøpte gården i 1908, og den ble også brukt som postkontor.

Trondhjems Sparebank ble stiftet i 1823 av en rekke embetsmenn, handelsborgere og skipsredere. Bankbygningen ble oppført i 1882, og her var Adolf Schirmer arkitekt (sønn av ovennevnte). Det er vanskelig å finne en bygning som tydeligere gir uttrykk for sin funksjon. I dette borglignende, solide anlegget med tunge murframspring og vakttårn skulle pengene være sikre! Utsmykningen er meget sparsom, men vi ser bl.a. et Merkurhode i fasaden, og de rundbuete vinduene arrangert to og to med søyler mellom og et sirkelrundt vindu over, har et visst sakralt preg. Systemet kalles bifora og er hentet fra romansk kirkearkitektur.

Kontrasten mellom disse to bygningene og den funksjonalistiske Telegrafverksbygningen fra 1940 midt imellom dem, er talende. Telegrafverksbygningen og Brannstasjonen øst for banken (bygd under og like etter krigen) representerer den moderne offentlige monumentalarkitektur fra vårt eget århundre, og bruddet med den klassiske arkitekturarv er slående. (Se likevel inngangspartiet til Brannstasjonen, der en svak minnelse ennå finnes: søyler og stripeornamentikk.) Disse to bygningene er gode eksempler på i hvilken grad funksjonalismen representerte noe helt nytt i arkitekturhistorien: en enkel form uten dekorasjon og sitater fra tidligere tider skulle gjenspeile den saklighet og offentlige soliditet som det nye samfunn hadde som sine idealer. Der Telegrafverksbygninen nå står, lå tidligere en annen av de store trebygningene i byen, Løveapoteket, som i 1936 ble fiyttet til Sverresborg museum. Et lignende trepale lå på Børstomta: Blickfeldtgården.

4. Frimurerlogen

(Bør studeres fra hjørnet Kongensgt/Søndregate og fra TordenskjoIdsparken)
Med denne staselige bygningen er vi imidlertid tilbake i det klassiske, ja, Frimurerlogen er nærmest en katalog over stilarter, i en slags Jugend/nybarokk utførelse. Som sådan er den et typisk eksempel på den stilarten vi kaller historismen. Bygningen er fra 1900 og ble oppført for Frimurerlauget, en lukket krets av byens fremste borgere. Kong Oscar 2., som selv var ivrig frimurer, innviet bygget i 1902. Frimurerlogen er et av byens desiderte praktbygg og viser tydelig at byggherrene oppfattet seg som ivaretakere av de stolte klassiske tradisjoner.
At frimurerne også var opptatt av byens ve og vel og ville gjøre en innsats for kulturen, ser vi i den gedigne konsertsalen som ble innredet i andre etasje og som var byens musikalske storstue helt til Olavshallen ble reist. Denne funksjonen kan tydelig sees i ornamentene på fasaden, der engler med trompeter og harper streber fram. Fasaden er ellers et studium verdt i all sin overdådighet. Her er ikke mindre enn to trekantgavler over hverandre, med hhv doriske og joniske søyler (og på hjørnet mot Vår Frue kirke finner vi også korintiske kapiteler, så alle de tre klassiske søyleordenene er med.) Her er tannsnitt og triglyfer, her er basunengler og balustrader fra barokken, og her er Jugendhoder. Til og med bak søylene i andre etasje er det hoder. Over inngangen sees en kronet Apollon (sangens og musikkens beskytter) innfelt i et muslingskall, et element fra renessansen. Den morsomste detaljen er likevel høyre gavlfelt mot Tordenskjoldsparken, hvor arkitektene lar tre barnefigurer leke seg med arkitektenes arbeidsredskaper og kunsthistoriske modeller: pyramide, sfinx, gresk tempel osv. Frimurerlogen hadde ikke mindre enn tre arkitekter, og kanskje er det seg selv de i barnslig fryd har plassert der oppe!

5. Norges Bank

Øst for Frimurerlogen ligger bankbygget tungt og tilknappet. Søyler og gavler glir nesten umerkelig inn i helheten, men ved nærmere studium ser vi fine detaljer, som de to trekantgavlene over den praktfulle inngangsdøra. Bygget er fra 1833, og selv om det ble ombygd i 1899, har det bevart sitt preg av empire - den norske embetsmannsstatens foretrukne stilart.Under banken finnes store hvelvkjellere fra Thomas Angells bolig fra 1700-tallet, som i sin tur lå på ruinene av Korskirken fra middelalderen. Norges Bank ble opprettet i 1816 og fikk sitt første hovedsete i Trondheim, om enn etter mye strid. Banken holdt til å begynne med til i Stiftsgården, der det også var store kjellere. I dag har Norges Bank tilhold i Kjøpmannsgata, et steinkast unna, og også der er gamle kjellere bevart under den nyreiste bygningen.

6. Turen kan med fordel avsluttes i det glassoverbygde gårdsrommet mellom det gamle og det nye Biblioteket.

Her befinner man seg så å si i kjernen av Trondheims historie gjennom 800 år, og alle deler av denne historien er synlige. Her taler historien til oss på en helt konkret måte. I bunnen ser vi ruinene av Olavskirken, bygd ca. 1150 på det stedet der Olav Haraldsons lik ble gravd ned etter slaget på Stiklestad, og der det kanskje tidligere hadde stått en trekirke, reist av Magnus den gode rett etter slaget. Olavskirken forfalt etter reformasjonen og ble ombygd til privatbolig, og etter brannen i 1681 ble dette huset, kalt "Steengården", gjort til byens rådhus, hvis tårn ruver midt i anlegget. Her hadde byens skiftende styringsorganer: rådmenn, borgermestre, byting, formannskap og bystyre sine lokaler helt fram til 1930.
I kjelleren var det arrestlokale, noe som forklarer hvorfor Gjest Baardsen har satt sitt navn på kafeen. Ut mot Kjøpmannsgata ligger Lorckgården, en panelt trebygning fra 1780-årene, som er en av de siste gjenværende kjøpmannsgårdene fra Søgaden, og som nå er bygd sammen med biblioteket. Og sentrum i det hele er den nye bibliotekbygningen fra 1989, som sammen med det allerede nevnte Norges Banks nybygg er nok et eksempel på moderne offentlig byggeri. I tråd med rådende tendenser i dag har man i disse anleggene altså forsøkt å bevare sammenhengen med tidligere tiders arkitektur og historie. Så her kan man trygt slå fast at ringen er sluttet.

LITTERATUR

Antikvarisk Utvalg: Trondheims bybilde, Trondheim 1976.
Grethe Authen Blom o.fl: Trondheim bys historie, Trondheim 1958.
Jørn Sandnes (red.): Trondheim. Olavs by i tusen år, Trondheim 1992.
Kerstin Gjesdahl Noach: Et byggemiljø. Trondheim 1800-1850, Oslo 1975.
Brosjyre: Trondheim Folkebibliotek. Hovedbiblioteket.
Axel Christophersen (red.): I kongers kaupang og bispers by, Trondheim 1992.
Tonte Hegard: Fredede hus og anlegg 4: Sør-Trøndelag, Oslo 1986.
Gerd Søraa (red.): Bygd og by i Norge. Trøndelag, Oslo 1976.
Wilhelm K. Støren: Sted og navn i Trondheim, Trondheim 1983.