Turbulente Trøndelag

Året 1942 var fylt av tilbakeslag for motstandsarbeidet som spredte uhygge over hele landsdelen. Aksjonen mot jødene i Norge ble faktisk innledet i Trøndelag alt i 1941 i og med beslagleggelsen av synagogen i april og konfiskeringen av jødiske eiendommer og forretninger om høsten.

Arrestasjonen av jødene i oktober 1942 skjedde også tidligere enn i hovedstaden. Av dem som ble sendt til Tyskland, ble 130 av de ca. 260 medlemmer av Det Mosaiske Trossamfunn i det nordafjelske drept i konsentrasjonsleiren Auschwitz. Bare en håndfull overlevde ved siden av dem som hadde flyktet til Sverige. Innen det militære motstandsarbeidet skjedde det en viss opptrapping i landsdelen dette året. Det forelå britiske planer om en invasjon i Norge, noe som på den annen side førte til en tysk styrkeoppbygging i de midtre deler av Norge der det var ventet at en alliert landgang ville finne sted. Britene på sin side forsøkte å bygge opp våpenlagre og trene opp støttegrupper av norske motstandsfolk, men lagrene i Fosendistriktet ble funnet og motstandsgruppene rullet opp.

Da agenter fra Storbritannia utførte en vellykket sabotasjeaksjon rettet mot Glomfjord kraftanlegg i Nordland og Fosdalen gruver i Malm i Nord-Trøndelag, valgte Terboven å slå til og statuere et eksempel i Trøndelag. Det ble innført unntakstilstand i hele Nord-Trøndelag fylke, 15 kommuner i Sør-Trøndelag foruten i Grane herred i Nordland. I Trøndelag var det merkelig nok Trondheim som fikk svi mest. Den 6. oktober 1942 ble ti kjente borgere skutt som sonoffer, senere fulgt av 24 dødsdommer i Nordland. Av sonofrene som sto på de utarbeidede gissellister som erklærte motstandsfolk, hadde sju adresse i Trondheim by eller Strinda, en i Klæbu, en på Røros, men merkelig nok ingen i Nord-Trøndelag. Terbovens aksjon hadde som formål å sette skrekk i folk og frata dem lysten til å gjøre militær motstand mot okkupasjonsmakten.

Med militær motstand regner vi i første rekke med etterretningsarbeid, sabotasje og styrkeoppbygging. Det er vår påstand at på disse områdene hadde motstandsarbeidet i Trøndelag en så spesiell karakter at det er berettiget å si at landsdelen skilte seg ut i landssammenheng. For det første var ikke arbeidet i samme grad som i de øvrige landsdeler ledet og koordinert fra Oslo, men i første rekke fra Storbritannia. Og for det andre ble motstanden så effektivt slått ned fra okkupasjonsmaktens side, ikke minst med hjelp av norske medhjelpere, at vi kan reise spørsmålet om hva som kunne ha vært grunnen til det.

Innen motstandsarbeidet var den militære etterretning i form av innsamling av opplysninger om tyske anlegg og av skipsfartens og togtrafikkens bevegelser i Norge av uvurderlig betydning for den allierte krigføring. I ettertid har dette arbeidet som var meget farlig, kanskje blitt undervurdert til fordel for de mer spektakulære sabotasjeaksjonene. Arbeidsformen var den samme i vår region som i landet for øvrig. Sendere og stasjoner ble opprettet langs hele norskekysten. Grupper oppsto, ble revet opp med store tap ved kamphandlinger, arrestasjoner, fengsling og henrettelser. Stasjonen Skylark B som var i drift i 1941 i Trondheim, var faktisk en pioner, som ga verdifulle opplysninger om skipstrafikken, og ikke minst om slagskipet Tirpitzs bevegelser inntil gruppen ble revet opp.

Selv om operatørene var norske, ble etterretningsarbeidet i Trøndelag ledet og koordinert fra England av den britiske organisasjonen Special Intelligence Service (SIS). Også den store norskledede etterretningsorganisasjonen XU fikk en regional profil i Trøndelag. Den falt ikke inn i det nasjonale osloorienterte mønsteret, men ble fra 1942 av ledet fra Stockholm. Det falt naturlig da mye av etterretningsmaterialet ved siden av en utbredt kurertrafikk over grensen til Sverige ble smuglet inn av togpersonalet ved NSB.

En stor del av det innsamlede etterretningsmaterialet ble formidlet til den norske legasjon i Stockholm via kurerer. Kurertrafikken var også toveis ved at meldinger og radioutstyr ble fraktet over til Norge via de mange kurerrutene som ble bygget opp. Uten at vi kjenner til omfanget ble flere kurerer i Trøndelag tatt og henrettet av tyskerne, mens andre falt i kamp. Trønderlag består av to grensefylker, og sto følgelig også sentralt i flyktningtrafikken. Et stort apparat av fluktveger og grenseloser ble opprettet. Folk hadde nok ulike motiver for å flykte, og i 1945 befant det seg over 4000 trøndere i Sverige før heimreisa.

Styrkeoppbygginga av militære enheter og sabotasjen i Trøndelag ble også ledet av britene i Special Operations Excecutive (SOE) Sabotasjeaksjoner, som det for øvrig var få av i Trøndelag, ble som regel utført av nordmenn i kompani Linge, men ledet av SOE fra Storbritannia. Blant de mest kjente var Thamshavnsbaneaksjonen, som egentlig var en serie sabotasjeaksjoner som fant sted i åra 1942-44 rettet mot produksjonen av svovelkis og kobberkonsentrater ved Orkla Grube-aktiebolag på Løkken Verk og Orkla Metall. Malmen var overordentlig viktig for den tyske krigsindustrien. Mellom 1942 og 1944 utførte norske sabotører ledet fra England flere sabotasjeaksjoner rettet mot omformerstasjonen ved gruvebolaget, men først og fremst Thamshavnbanen. Medlemmer av ingeniørfamilien Deinboll var direkte involvert i ødeleggelsene. Lederen av sabotørgruppa, Peter Deinboll, var sønn av en ingeniør ved Thamshavn som ga opplysninger om anleggene, og omkom senere under krigen. Enkelte i Orkla Grube- AB var ambivalente til sabotasjeaksjoner, og ledelsen hevdet senere at den bidro til motstandskampen ved å holde igjen noe av kisen som skulle leveres til tyskerne.

Lederne for smelteverket i Meråker spilte en dobbeltrolle. Også denne bedriften arbeidet på tyske vilkår. Som en hjørnesteinsbedrift mente ledelsen at den ikke hadde noe annet valg enn å opprettholde eksporten til Tyskland av hensyn til arbeidsplassene og lokalsamfunnet. Men samtidig var den ikke bare positiv til, men dels delaktig til motstandsarbeidet i Meråker og Kopperå, som i dette distriktet var ensbetydende med flyktningtrafikk.

Mot slutten av krigen var det også en del jernbanesabotasje ved Dovre- og Rørosbanen med sikte på å begrense tyske troppeoverføringer til kontinentet. De ble utført av grupper som «Lapwing» i Rørostraktene og «Woodpecker» ved Kongsvoll. Den største enkeltaksjonen under krigen fant sted i Trøndelag. 13. januar 1945 sprengte styrker fra gruppen «Woodlark» Jørstadbrua i Nord-Trøndelag, og 70 tyske soldater ble drept og ca. 200 såret.

Fra Trøndelags Historie, bind 3: Grenda blir global 1850 til 2005, s. 334 - 336