Fra spontan til organisert motstand

Etter lammelsen fra det militære nederlaget, riksrådsforhandlingene og overgangen til nazistyret sommeren og høsten 1940 våknet motstandsviljen også hos trønderne. Den rettet seg dels mot okkupasjonsmakten, men etter Terbovens tale 25. september 1940 i stigende grad mot Nasjonal Samling.

Vi skiller gjerne mellom sivil og militær motstand. Den sivile motstanden kom til uttrykk gjennom tiltak for å reise opinionen i en bred holdningskamp mot forsøkene på å nazifisering. I startfasen var motstanden individuell og spontan og kom til uttrykk gjennom ulike former for protest, demonstrasjoner og sjikane av motparten. I ettertida er det fortalt om utbredt symbolbruk som bruk av binders, røde toppluer, V-tegn og annet. Slike aksjonsformer hørte nok mer heime i by- og tettbygde strøk, der det var samlet mye folk. De hadde ikke den samme effekten i perifere strøk, og ble derfor i mindre grad tatt i bruk på bygda i Trøndelag.

Alt sommeren 1940 hadde det vært tilløp til oppbygging av et regionalt nettverk i Trondheim ledet av folk som domprost Arne Fjellbu, teatersjef Henry Gleditsch, professor Arne Bergsgård ved Norges Lærerhøgskole og noen professorer ved NTH. Det ble tidlig oppnådd kontakt med kretser i Oslo, og gradvis ble motstandskampen bedre organisert, mer målrettet og underkastet en sentral illegal ledelse der. Den valgte aksjonsformer og utformet parolene, og etter hvert ble det bygd opp et illegalt tillitsmannsapparat med såkalte hovedkontaktpunkter i de fleste fylker i landet.

I 1942 sto kampen om skolen og kirken i sentrum, og lærere og prester var de toneangivende i motstandsarbeidet. Hvordan forløp så den organiserte sivile motstanden i Trøndelag? I skolen gjorde Nasjonal Samling to framstøt med sikte på å nazifisere norsk ungdom. «Lov om nasjonal ungdomstjeneste» innebar et pålegg om at alle norske jenter og gutter mellom ti og atten år måtte melde seg inn i NSs ungdomsfylking, mens en annen lov påla norske lærere å melde seg inn i den nazistiske organisasjonen, Norges Lærersamband. Som folk ellers i landet avviste de trønderske lærerne framstøtene, og mange lærere ble arrestert. Lærere fra hele landet ble sendt med fangeskipet «Skjerstad» til Finnmark, mens 170 trøndere ble samlet i fangeleiren Falstad og 30-40 fra Trondheim ble sendt på tvangsarbeid på Ørlandet. De arresterte lærerne i Nord-Norge holdt stand mot kravet fra tyskerne mot å melde seg inn i Lærersambandet, mens fronten sprakk på Falstad. Det som er blitt kalt «kanskje det største nederlag» i lærerstriden viste seg imidlertid å være av forbigående art. Sannsynlig etter ordre fra Berlin ga tyskerne opp sitt forsett om tvangsinnmelding i det nye Lærersambandet, og snart kom også i Falstadlærerene på plass i motstandsfronten.

En episode i kirkekampen satte imidlertid Trøndelag på det nasjonale «symbolkartet». En iskald februarsøndag i 1942 fastholdt domprost Arne Fjellbu sitt forsett om å avholde sin planlagte gudstjeneste i Nidarosdomen. Den var blitt fortrengt av en nazistisk festgudstjeneste som skulle holdes i anledning av at denne dagen skulle Nasjonal Samlings leder Vidkun Quisling innsettes som ministerpresident ved en statsakt på Akershus festning i Oslo. Trass i at politiet grep inn med køller for å spre folkemassene, sto et par tusen utenfor kirken og sang «Vår gud han er så fast en borg» og fedrelandssalmen. Fjellbu ble arrestert og senere forvist fra sitt embete. Denne hendinga bidro kanskje til å sveise kirkefronten sammen. Etter at manifestet «Kirkens Grunn» senere ble lest opp i kirkene i Trøndelag, nedla omtrent alle prestene i bispedømmet sine verv, og en rekke prester ble avskjediget eller arrestert.

Flere ledere i sivilorganisasjonen i Trøndelag ble arrestert både i 1943 og 1944 da det fant sted «opprullinger» av organisasjonen som en sa den gang. Trass i disse tilbakeslagene var ikke bare organisasjonsapparatet intakt, men utbygget på flere områder ved frigjøringa i 1945. Sivilorganisasjonen i Trøndelag utga sin egen illegale avis, I krigstid, og utviklet et stort apparat i forbindelse med transporten av flyktninger til Sverige. I de større aksjonene

hadde den kanskje ikke alltid en heldig hånd. Det gjaldt for eksempel utsendelsene av paroler i 1943 om at barn ikke måtte la seg registrere for ungdomstjeneste. Det samme gjaldt året etter da det var en aksjon mot registreringa av arbeidskraft. Torlaug Roel som har skrevet om sivilorganisasjonen i Trøndelag under okkupasjonen, reiser spørsmålet om apparatet i distriktet var effektivt nok. Under læreraksjonen var mangelen på informasjon trolig en hemsko. Men den viktigste forklaringa finner vi nok i de sterke motkreftene som til tider nesten lammet all trøndersk motstand.

Fra Trøndelags Historie, bind 3: Grenda blir global 1850 til 2005, s. 332 - 333

Kilder