ski

Fredrik Ericsson står ned Kangchenjunga (8586m). Lisens: Wikimedia commons

(Trykk på bildet for full størrelse)

Ekstremsport i landskapet

Ekstremsport i den norske fjellheimen er ikke noe nytt. For over hundre år siden erobret personer fra den britiske overklassen fjellene våre. Disse var pionerene sammen med noen norske følgesvenner. Uten mulighet til å bli reddet om uhellet skulle komme begav de seg inn i det ukjente.

I 1906 uttalte den kjente fjellklatreren William C. Slingsby etter en tur i Sunndalsfjellene. Ikke stort lenger unna forsvinner terrenget i løs luft over en av Norges mest formidlable fjellveger, et sant mareritt av et stup, ubestigelig i flerfoldige kilometers lengde og ikke minst 600 meter høyt. ......... Uten falskjerm måtte vi pent gi avkall på en direkte rute ned i dalen, vendte østover, krysset  en mer eller mindre gressgrodd rygg, og akte som besatt ned mot en tilfrosset fjellsjø.
Lite ante vel Slingsby at man 90 år etter skulle kaste seg utfor de samme stup i nettopp fallskjerm.

Basehopp
Falskjermhopping var ikke noe ukjent i 1906, det første velykkede falskjermhopp med en rammeløs skjerm ble utført av franskmannen André Jacques Garnerin i 1797. Utover på 1900- tallet ble falskjermhopping utviklet både militært og sivilt. 

Fra 1980-tallet startet det vi kjenner som basehopp, hopp fra bygninger, master eller fjell. Dette var ikke noe nytt, mennesket har til alle tider hatt en trang til å kaste seg ut fra store høyder i et forsøk på å fly. Allerede i år 852 e.kr. kjenner man til at en mann hoppet fra et tårn i Córdoba, Spania. Fallskjermen var avstivet med trepinner og hopperen fikk bare mindre skader når han traff bakken.

Lese landskapet
Ekstremsport er forbundet med stor grad av risiko, men farene kontrolleres med god teknikk, trening, erfaring og godt utstyr. Når utøverne går inn i det uvisse er det viktig å kunne lese landskapet og kalkulere risikoen ut fra natruforholdene og ens egen ferdighet. Denne landskapsforståelsen opparbeidet Slingsby seg etter hvert og den er også avgjørende for dagens ekstremsportutøvere.

Et kjedelig rutinepreget samfunn
I forhold til Slingsbys verden på slutten av 1800-tallet og utover på 1900-tallet, lever vi i dag i en veldig trygg, forutsigbar og sivilisert verden. For 100 år siden drev de vestlige land en aktiv utbytting av land i Afrika og Asia, uten tanke på menneskeliv og fremmede kulturer. Krigsfaren var også til stede og man levde i en usikker verden. Samtidig var mulighetene store for eventyrere og andre urolige sjeler. Deler av verden var dessuten uoppdaget land for de vestlige land.

I vår trygge og gjennomkontrolerte verden blir det rett og slett for lite spenning og risiko for enkelte. Slik kan vi si at ekstremsport og spenning er typisk for vår tid. Det er ikke det at trangen til å presse egne grenser er noe nytt, det har man gjort til alle tider. Det er verden som har forandret seg til en "kjedeligere" verden, derfor trekker flere ut i landskapet for å søke spenning.

Grenser sprenges
21. juli 1876 nærmet Slingsby seg det fjellet han hadde drømt om i flere år, Store Skagastølstind i Hurrungane. Med seg hadde han to nordmenn, Emanuel Mohn og Knut Lykken. Da det vanskeligste partiet gjensto trakk nordmennene seg og Slingsby fortsatte alene mot toppen. Om bestigningen skrev han: Snart fikk jeg vanskeligheter i hjørnet, og hvis det ikke hadde vært for en hylle, smalere enn en håndflate, ville jeg allerede lidt nederlag. Jeg måtte hugge isen av hyllen, det eneste fotfeste som gjorde det mulig å komme videre,... Mine venner så meg på dette sted, og prøvet forgjeves å rope meg tilbake, men ved hjelp av min velbrukte isøks overvant jeg vanskeligheten. ..... Tre ganger var jeg nesten slått, men dette var mitt spesielle og sterkt ettelngetede fjell. Jeg skrapte isen bort, og fot for fot kom jeg høyere og høyere. ...... Og med noen få skritt, litt over en halv time efter at jeg hadde forlatt mine venner, nådde jeg den uplettede isse på makeløse Skagastølstind, et fjelplatå på 4 x 3 fot, og fem seks fot høyere enn eggens sydende. Mine drømmers slott, - det som i evnetyret ligger østenfor sol og vestenfor måne.
 
Førstebestigningen av Store Skagastølstind høres ut som ren galskap, på et islagt fjell angrep Slingsby fjellet alene, bare utstyrt med en isøks. Selv i dag når kunnskapen om fjellet er stor, velger mange å bruke sikringsmidler ved passering av de vanskelige partiene opp til toppen av Storen. De fleste vill også tenke seg om noen ganger før de gir seg i kast med partier som er dekket av is. Bestigningen av Store Skagastølstind er en milepel i norsk klatrehistorie. Slingsby klatret på erfaring og tekniske ferdigheter som få (om i det hele tatt noen) klatrere i Norge hadde på den tiden. Men det var nok like mye viljen som fikk han til topps. Det var bare målet som betød noe, alt annet ble uvesentlig.
Dette er noe også dagens utøvere av risikoaktiviteter kan kjenne seg igjen i. Man kommer til et punkt hvor teknisk ferdighet og risikovurdering ikke kan strekkes lenger, man beveger seg inn i det ukjente og da er det bare viljen som får den enkelte til å nå målet.  

Kilder:
Gunnar Breivik Ekstremsport - et senmoderne fenomen? Idrottsforum.org/artiklar 2004
Wikipedia søkeord: fallskjerm
William Cecil Slingsby Til fjells i Norge. J. W. Cappelens forlag as 1990. s.87.
William Cecil Slingsby Den nordlige arena. Grøndahl Dreyer 1998. s. 243.

Kilder