Skadelidtes medvirkning

Ulykkesforsikringsloven av 1894 hadde en bestemmelse i § 10 om bortfall av retten til erstatning. Hvis det forelå forsett fra skadelidte, kunne verken skadelidte eller hans etterlatte kreve erstatning. Forelå derimot uaktsomhet (simpel eller grov) var hele erstatningskravet i behold. Også sykeforsikringsloven av 18. september 1909 hadde en regel om medvirkning i § 26 nr 2. I utgangspunktet svarte § 26 nr. 2 til § 10 i loven om ulykkesforsikring, den forsettlige medvirkning førte til tap av trygderettigheter. Det var likevel en del viktige forskjeller. Blant annet ble selvforskyldt rus likestilt med forsett, og det var bare retten til sykepenger som helt gikk tapt. En del arbeidstakere var omfattet av begge regelverk, hvilket førte til behov for harmonisering. Det ble derfor inntatt et nytt første ledd i bestemmelse i ulykkesforsikringsloven § 10, slik at denne kom til å lyde: «Med hensyn til sykebehandling og ydelser under denne efter nærværende lov (§§ 4a og 9) kommer lov om sykeforsikring av 18de september 1909, 2det og 4de led til tilsvarende anvendelse. Har den skadede selv med forsæt fremkaldt ulykken, tilkommer han ingen invaliderente.»