I 1709 brøt det ut pest i Danzig tidlig på året. I august ble all handel mellom Norge og Danzig og andre smittede havner ved Østersjøen forbudt. Pesten raste fremdeles i 1710 og 1711 i Sverige og Danmark, og redselen for at den skulle bre seg også til Trøndelag var stor.
En viktig grunn til at befolkningsveksten ble holdt i sjakk på begynnelsen av 1700-tallet, var at dødelighet var ekstremt høy. De mange krigene hadde betydning i den sammenheng, noe ulik i ulike deler av Trøndelag. Få døde likevel i direkte krigshandlinger.
I fredsperioden etter 1720 var det færre dårlige åringer enn i tida før. Bare en gang var det flere på rad: 1740, 1741 og 1742 var frostår med matmangel.
Til tross for at det var flere år med overdødelighet også de siste tiårene av 1700-tallet var det i disse tiårene at befolkningsveksten i Norge - i likhet med i mange andre steder i Europa - skjøt fart. Den viktigste årsaken til befolkningsveksten var ikke flere fødsler, men nedgangen i dødeligheten.
Kirka påbød at barn skulle døpes så raskt som mulig etter føselen. Kristian 5.s norske lov i 1687 satte en frist på åtte dager fra fødselen til dåpen skulle skje i kirka.
Flere forhold virket sammen på slutten av 1700-tallet for å bedre helsetilstanden og svekke epidemiene. Et begynnende helsevesen var noe av det som bidro mest - om ikke så direkte i første omgang, så bidro det iallfall til en endret holdning. Det var mulig å foreta seg noe for å bedre helsetilstanden og forhindre død. Alt behøvde man ikke nødvendigvis å overlate til Gud og skjebnen.
I 1810 ble distrikstjordmorvesenet innført i Norge, med krav om at det skulle opprettes jordmordistrikter i hele landet. Det gikk lang tid før det ble gjennomført.
Men noen steder var man tidligere ute. I Inderøy fogderi var futen Gunnerus allerede på 1770-tallet bekymret over at barselkvinnene var nødt til å "overlade sitt liv til en eller andren ukyndig bondekone".
I Norge fantes ikke noe universitet. Nordmenn som ville utdanne seg til et embete, måtte reise til universitetet i København. Det betydde likevel ikke at det ikke fantes folk med boklige og vitenskapelige interesser i Norge. I Trondheim utviklet det seg i annen halvdel av 1700-tallet et miljø som ble det første institusjonaliserte vitenskapelige senter i Norge.
Radesyken var en uklar sykdom som oftest angrep kjønnsorganene. Den smittsomme sykdommen ble et springbrett for å etablere sykehus som en institusjon. Sykehusene eller hospitalene hadde tidligere oppbevart mennesker som ikke kunne klare seg, nå skulle de helbrede og tilbakeføre pasienten til samfunnet.
Det som fantes av sykehus var delvis de spesielle institusjonene for radesyke, delvis mer allmenne sykehus.
Det viktigste møtestedet mellom folk og øvrighet var bygdetinget. Hvert fogderi var delt
inn i flere tinglag – antallet varierte fra tre tinglag i Namdal fogderi til åtte i både Strinda
og Fosen. I hvert tinglag ble det holdt tingsamling tre ganger i året etter reglene fra Kristian
5.s norske lov i 1687, seinere to ganger i året..
Ved åstedssaker var det nødvendig at bondesamfunnets egne representanter deltok, som lokalt sakkyndige og som vitner.
Fattigvesenet var i hovedsak organisert av befolkningen selv. På landet var legdsystemet
viktigst for å ta seg av fattige, gamle og syke som ikke kunne ta vare på seg selv, mens
Trondheim var utstyrt med Hospitalet fra gammelt av, og flere stiftelser fra 1600- og
1700-tallet.
Den 14. februar 1740 måtte Gurru Arensdatter Hostad stå fram i Hegra kirke og skrifte
offentlig. Hennes synd var «begangen leyermål» med Tosten Braadsen Uchelberg. Leiermål - samleie mellom to ugifte personer - var en alvorlig synd som resulterte i både kirkelig og verdslig straff.
Bibelen fastslo at «en trollkvinne skal du ikke la leve», mens Martin Luther mente at
«djevelhorer» skulle brennes. De fleste trollfolk i Norge ble dømt etter forordningen
mot trolldom fra 1617, men bestemmelsene om at trollfolk skulle brennes på bålet, ble
gjentatt i Kristian 5.s norske lov i 1687. Da gikk imidlertid hekseprosessene mot slutten.
Henrettelser var offentlige forestillinger, og mye av hensikten var nettopp at straffen skulle
virke til skrekk og advarsel for «likesinnede».
Forfølgelsen av det seksuallivet som foregikk utenfor ekteskapets rammer, og de strenge straffene skulle beskytte samfunnsordenen. Det betydde også at 1600- og 1700- tallets kriminelle var av en helt annen type enn i våre dager.
Tyveri var en alvorlig forbrytelse på 1600- og 1700-tallet. Bare de mest alvorlige tyverier, som tyveri fra kirker, ble straffet med galgen.
Embetsmennene var ofte knyttet sammen i et slektsnettverk, i tillegg til det nettverk
som ga seg ut fra deres stillinger, bakgrunn og sosiale status. Men også på det lokale nivå hadde slekta betydning. Slektene hadde ingen formell rolle, men vi finner likevel at makt hoper seg opp i visse slekter.
Vanlig leiermål - samleie mellom ugifte personer - var det vanligste av sedelighetsbruddene. Straffen var offentlig skrifte og
bøter. Skammen ved det offentlige skriftemålet var stor.
Veksten i næringsliv og handel på 1600- og 1700-tallet innebar det som er blitt kalt en "industriøs revolusjon" - det vil si en slags "flittighetsrevolusjon". De norske eksportnæringene fiske, trelast og bergverk var alle godt representert i Trøndelag og la grunnen for et endret arbeidsliv i bygdene.
I løpet av 1700-tallet ble det færre tjenestefolk i jordbruket. Det henger sammen med at
mange bruk ble delt. De ble dermed så små at behovet for tjenerhjelp ble mindre. Dessuten overtok husmannsfamilier mye av det arbeidet tjenestefolkene tidligere hadde gjort i jordbruket.
Den første detaljerte kårkontrakten i Skogn finner vi i 1730 da madame Anne With, enke
etter kornetten Morten Henriksen, solgte Ner-Felstad til Rasmus Larsen Moksnes fra Frosta og ville sikre seg skikkelig kår: fritt husrom med ved og varme, to kyr, nok fôr til to småfe og rett til å holde griser i ei trø. To tønner bygg, to tønner havre og en halv tønne halvbygg betinget hun seg også.
I overgangen til 1800-tallet var det fremdeles bare Trondheim som hadde status som by i Trøndelag. Ennå i 1801 var det under ni prosent av befolkningen i Trøndelag som bodde her. Men de som bodde i denne byen hadde en spesiell status: De hadde særegne rettigheter når det gjaldt å drive handel og håndverk.