f. 1948, professor ved NTNU, Institutt for historie og klassiske fag. Hun har skrevet i Trøndelags historie om perioden 1650-1850.
| Fasttelefon: | 73596438 |
|---|---|
| E-post: | ida.bull@hf.ntnu.no |
I 1709 brøt det ut pest i Danzig tidlig på året. I august ble all handel mellom Norge og Danzig og andre smittede havner ved Østersjøen forbudt. Pesten raste fremdeles i 1710 og 1711 i Sverige og Danmark, og redselen for at den skulle bre seg også til Trøndelag var stor.
En viktig grunn til at befolkningsveksten ble holdt i sjakk på begynnelsen av 1700-tallet, var at dødelighet var ekstremt høy. De mange krigene hadde betydning i den sammenheng, noe ulik i ulike deler av Trøndelag. Få døde likevel i direkte krigshandlinger.
Mange barn ble foreldreløse i den store epidemien som fulgte krigen i 1718, derfor ble det opprettet et barnehjem - waisenhus - for de mange barna som ellers var henvist til å tigge på gata.
I fredsperioden etter 1720 var det færre dårlige åringer enn i tida før. Bare en gang var det flere på rad: 1740, 1741 og 1742 var frostår med matmangel.
Til tross for at det var flere år med overdødelighet også de siste tiårene av 1700-tallet var det i disse tiårene at befolkningsveksten i Norge - i likhet med i mange andre steder i Europa - skjøt fart. Den viktigste årsaken til befolkningsveksten var ikke flere fødsler, men nedgangen i dødeligheten.
Kirka påbød at barn skulle døpes så raskt som mulig etter føselen. Kristian 5.s norske lov i 1687 satte en frist på åtte dager fra fødselen til dåpen skulle skje i kirka.
Flere forhold virket sammen på slutten av 1700-tallet for å bedre helsetilstanden og svekke epidemiene. Et begynnende helsevesen var noe av det som bidro mest - om ikke så direkte i første omgang, så bidro det iallfall til en endret holdning. Det var mulig å foreta seg noe for å bedre helsetilstanden og forhindre død. Alt behøvde man ikke nødvendigvis å overlate til Gud og skjebnen.
I 1810 ble distrikstjordmorvesenet innført i Norge, med krav om at det skulle opprettes jordmordistrikter i hele landet. Det gikk lang tid før det ble gjennomført. Men noen steder var man tidligere ute. I Inderøy fogderi var futen Gunnerus allerede på 1770-tallet bekymret over at barselkvinnene var nødt til å "overlade sitt liv til en eller andren ukyndig bondekone".
At bedre matforsyninger gjorde slutt på hungerkrisene måtte også virke på den generelle helsetilstanden, og dermed på mottakeligheten for sykdommer.
Skolevesenet på 1700-tallet var sterkt standsdelt. Allmueskolene, eller fattigskolene som de ble kalt i byene, var for folk som ikke hadde råd til, eller ikke ønsket å betale for skolegang for sine barn. For dem var den nødtørtige religionsopplæringen det sentrale.
Pietismen fikk følger for undervisning av barn generelt. Et mer personlig forhold til kristendommen skulle oppnås ved at alle barn skulle konfirmeres og opplæres i den kristne tro.
I Norge fantes ikke noe universitet. Nordmenn som ville utdanne seg til et embete, måtte reise til universitetet i København. Det betydde likevel ikke at det ikke fantes folk med boklige og vitenskapelige interesser i Norge. I Trondheim utviklet det seg i annen halvdel av 1700-tallet et miljø som ble det første institusjonaliserte vitenskapelige senter i Norge.
Den store nordiske krig var egentlig en krig mellom Russland og Sverige om hegemoniet i Østersjøen. Krigen gjorde slutt på Sveriges stormaktsambisjoner, men det var først etter en tyveårig krigsperiode.
Den svenske general Armfeldt hadde ordre fra Karl 12. om å erobre Trondheim. Troppene var samlet tidlig på våren 1718 ved Duved skanse i Jämtland. Planen var et raskt erobringstokt i løpet av noen sommermåneder.
Beleiringen av Trondheim høsten 1718 var vanskelig for begge parter i konflikten. Det var matmangel og sykdommer for de svenske soldatene utenfor byen, og det samme for bybefolkningen.
General Armfeldt valgte å ta raskeste vei tilbake til Sverige da nyheten om Karl 12. kom. Det skulle få et tragisk utfall for hæren som måtte gå midtvinters over fjellet.
Radesyken var en uklar sykdom som oftest angrep kjønnsorganene. Den smittsomme sykdommen ble et springbrett for å etablere sykehus som en institusjon. Sykehusene eller hospitalene hadde tidligere oppbevart mennesker som ikke kunne klare seg, nå skulle de helbrede og tilbakeføre pasienten til samfunnet.
Leger var avhengige av tilgang til medisiner for å kunne utøve sitt yrke. Samtidig som Jens Nicolaysen ble Trondheims første offentlige lege, ga kongen også det første privilegium på å drive apotek i Trondheim. Cyracius Cathe fikk slik bevilling i 1661 og startet Løveapoteket.
Det som fantes av sykehus var delvis de spesielle institusjonene for radesyke, delvis mer allmenne sykehus.
Det viktigste møtestedet mellom folk og øvrighet var bygdetinget. Hvert fogderi var delt inn i flere tinglag – antallet varierte fra tre tinglag i Namdal fogderi til åtte i både Strinda og Fosen. I hvert tinglag ble det holdt tingsamling tre ganger i året etter reglene fra Kristian 5.s norske lov i 1687, seinere to ganger i året..
Ved åstedssaker var det nødvendig at bondesamfunnets egne representanter deltok, som lokalt sakkyndige og som vitner.
I major Schnitlers grenseundersøkelser og i mange saker som gjaldt allmenningene støter vi på forholdet mellom fastboende nordmenn og nomadiserende samer. Saker mellom gruppene ble behandlet på bygdetingene. Derimot støter vi ikke på saker som gjaldt samenes forhold internt.
Utover på 1700-tallet ble kravene til utdanning sterkere for embetsmennene. Juristene kom inn som ledere av magistraten og som sorenskrivere, der de overtok den rollen lagrettemennene hadde hatt.
Fattigvesenet var i hovedsak organisert av befolkningen selv. På landet var legdsystemet viktigst for å ta seg av fattige, gamle og syke som ikke kunne ta vare på seg selv, mens Trondheim var utstyrt med Hospitalet fra gammelt av, og flere stiftelser fra 1600- og 1700-tallet.
Den 14. februar 1740 måtte Gurru Arensdatter Hostad stå fram i Hegra kirke og skrifte offentlig. Hennes synd var «begangen leyermål» med Tosten Braadsen Uchelberg. Leiermål - samleie mellom to ugifte personer - var en alvorlig synd som resulterte i både kirkelig og verdslig straff.
Bibelen fastslo at «en trollkvinne skal du ikke la leve», mens Martin Luther mente at «djevelhorer» skulle brennes. De fleste trollfolk i Norge ble dømt etter forordningen mot trolldom fra 1617, men bestemmelsene om at trollfolk skulle brennes på bålet, ble gjentatt i Kristian 5.s norske lov i 1687. Da gikk imidlertid hekseprosessene mot slutten.
Henrettelser var offentlige forestillinger, og mye av hensikten var nettopp at straffen skulle virke til skrekk og advarsel for «likesinnede».
Forfølgelsen av det seksuallivet som foregikk utenfor ekteskapets rammer, og de strenge straffene skulle beskytte samfunnsordenen. Det betydde også at 1600- og 1700- tallets kriminelle var av en helt annen type enn i våre dager.
Tyveri var en alvorlig forbrytelse på 1600- og 1700-tallet. Bare de mest alvorlige tyverier, som tyveri fra kirker, ble straffet med galgen.
Religionen påvirket ikke bare straffelov og moralsyn, men hele samfunnet. Kirken påvirket og kontrollerte de fleste forhold, og prestene var de nærmeste til å ha oppsyn med befolkningen.
Embetsmennene var ofte knyttet sammen i et slektsnettverk, i tillegg til det nettverk som ga seg ut fra deres stillinger, bakgrunn og sosiale status. Men også på det lokale nivå hadde slekta betydning. Slektene hadde ingen formell rolle, men vi finner likevel at makt hoper seg opp i visse slekter.
På 1700-tallet foregikk det meste av flyttingene over korte avstander – innenfor bygda eller mellom nabobygder. Likevel var det en del flytting til Trondheim, og noen tok hyre på skip og kunne være borte kortere eller lengre perioder – eller ble borte for godt.
Vanlig leiermål - samleie mellom ugifte personer - var det vanligste av sedelighetsbruddene. Straffen var offentlig skrifte og bøter. Skammen ved det offentlige skriftemålet var stor.
I februar 1814 tilbrakte Norges stattholder, prins Christian Frederik, fem dager i Trondheim. Dagene var fylt av fester og ball, men under den festlige overflaten lå den aktuelle politiske situasjon.
Bergverkene var avhengige av bruksbøndenes arbeidskraft til kullbrenning, levering av setteved og annen kjøring, men de hadde fremdeles en hovedtilknytning i jordbruket.
I Trøndelag var de viktigste bergverkene kobberverkene Røros (fra 1644), Løkken (fra 1654) og Selbu (fra 1713).
Veksten i næringsliv og handel på 1600- og 1700-tallet innebar det som er blitt kalt en "industriøs revolusjon" - det vil si en slags "flittighetsrevolusjon". De norske eksportnæringene fiske, trelast og bergverk var alle godt representert i Trøndelag og la grunnen for et endret arbeidsliv i bygdene.
Mot slutten av 1700-tallet ble det større interesse for forbedringer i jordbruket. For å få bedre avlinger begynte man i større grad å grøfte åkrene. Allerede i 1743 forteller presten i Stadsbygda at han har grøftet og dyrket opp myrer til kornåker for å forbedre prestegården.
Om fjellbeitet var en livsnødvendig ressurs i fjellbygdene, var det havet som var kystbøndenens ”utmark”. Da presten i Stadsbygd i 1743 skulle svare på sentralmyndighetenes spørsmål om prestegjeldet, klaget han over bøndenes mangelfulle jordbruk. Fisket var årsaken.
For alle bønder var tilgangen på skog viktig. Tømmer var nødvendig til husbygging og til gjerder, til brensel og til båtbygging. Lauv, kvister og ris ble høstet som fôr til buskapen.
Rundt midten av 1600-tallet var det stor interesse for gruvedrift i Norge, og malmleting ble drevet mange steder etter påtrykk fra kongen i København. Krigene som også Danmark- Norge var innblandet i, skapte behov for metaller til våpen. Metaller var også i seg selv verdier som rikdom kunne måles i. Fra prekestolen oppfordret prestene bøndene til å se etter malm når de ferdes i utmarka. Mange steder lette fremmede bergfolk systematisk etter nye funn.
De fleste mennesker levde innenfor rammene av et hushold. Kjernen i husholdet var vanligvis et gift par, med flere eller færre barn. Til husholdet var det knyttet gårdsdrenger og tjenestetauser – flere eller færre ettersom gården kunne bære det. Enslige personer eller ektepar uten eget bruk eller plass kunne leie seg inn på en gård, som innerster. Kårfolk kunne være tettere eller løsere knyttet til husholdet. På mange gårder finner vi fosterbarn.
På 1600-tallet er det vanskelig å skille ut mennesker som vi kan kalle husmenn i den betydning vi vanligvis legger i ordet – bruker av en plass som er skilt ut innenfor en gårds jord, i innmark eller utmark.
Mens det meste av befolkningen i Trøndelag var folk med tilknytning til en bofast bondekultur, var samenes næringsområde fjellet og skogområdene opp mot fjellet, og i mindre grad knyttet til én boplass gjennom hele året.
Folk som har studert befolkningsutvikling, forteller om to kraftige demografiske kriser i Norge på slutten av 1600-tallet, da dødstallene langt oversteg fødselstallene. Det var i 1668–77, og særlig i 1690–99. Den siste var landsomfattende, og forekom også andre steder i Europa. Samtidige beretninger opplyser om uår, matmangel og hungersnød.
Befolkningsutviklingen var ikke den samme overalt. Det gamle Ålen prestegjeld kan være et eksempel på det. Både befolkning og bosetning stagnerte i det gamle bygdesentret.
I løpet av 1700-tallet ble det færre tjenestefolk i jordbruket. Det henger sammen med at mange bruk ble delt. De ble dermed så små at behovet for tjenerhjelp ble mindre. Dessuten overtok husmannsfamilier mye av det arbeidet tjenestefolkene tidligere hadde gjort i jordbruket.
Det var særlig i bygder med noenlunde store bruk, muligheter for rydningsjord og skogbruk at husmannsvesenet utviklet seg. I Stjørdal og Verdal og Inderøy fogderier var veksten i antall husmenn sterkest.
Den første detaljerte kårkontrakten i Skogn finner vi i 1730 da madame Anne With, enke etter kornetten Morten Henriksen, solgte Ner-Felstad til Rasmus Larsen Moksnes fra Frosta og ville sikre seg skikkelig kår: fritt husrom med ved og varme, to kyr, nok fôr til to småfe og rett til å holde griser i ei trø. To tønner bygg, to tønner havre og en halv tønne halvbygg betinget hun seg også.
Det var langt flere enker enn enkemenn i samfunnet. Kvinner giftet seg vanligvis noe yngre enn menn og levde lenger. Sjansen for at mannen i et ekteskap skulle dø først var derfor stor. I tillegg giftet enkemenn seg om igjen langt oftere enn enker. Mennenes enkestand varte derfor oftest ganske kort.
Folk fikk mange barn i det gamle samfunnet, og fødselshyppigheten holdt seg høy fram til slutten av 1800-tallet. Den barnebegrensning som foregikk, var i hovedsak et resultat av at folk giftet seg seint, og dermed ikke utnyttet hele det mulige aldersspenn for barneproduksjon.
I kilder fra 1700-tallet opptrer samer oftere enn før. En årsak er at myndighetene ble mer opptatt av dem – som mulig skatteobjekt og som undersåtter som skulle innlemmes både i det religiøse samfunn og i det norske samfunn for øvrig. Siden samene holdt til i grensestrøkene mot Sverige, ble det også viktig å kartlegge dem og hvor de holdt til i forbindelse med grenseoppgang mot Sverige.
Thomas Hammond innvandret til Trondheim fra England på 1650-tallet. I 1655/56 var han en av de fremmede kjøpmenn som ble bøtelagt for å ha blitt igjen i byen om vinteren etter at de utenlandske skipene hadd reist, i strid med byprivilegiene.
I overgangen til 1800-tallet var det fremdeles bare Trondheim som hadde status som by i Trøndelag. Ennå i 1801 var det under ni prosent av befolkningen i Trøndelag som bodde her. Men de som bodde i denne byen hadde en spesiell status: De hadde særegne rettigheter når det gjaldt å drive handel og håndverk.