Pål T. Sandvik

f. 1967, førsteamanuensis ved Institutt for historie og klassiske fag, NTNU. Han har skrevet i Trøndelags historie om perioden 1850-1920. Tlf. 73596455. E-post: paal.sandvik@hf.ntnu.no

Forfatter av

Kunnskapsspredning

Effekten av de tidlige landbruksskolene har vært omdiskutert. Elevene fikk imidlertid med seg kunnskap om nye redskaper og metoder. Også andre henvendte seg til skolene for å få råd og vink.

Bedre redskaper og nye maskiner

På bredbygdene ble 1880- og 1890-årene en teknologisk gjennombruddstid. Såmaskiner, hesteriver, potetopptakere og damptreskeverk utførte samme arbeid som tusenvis av hender hadde gjort tidligere.

Det trønderske jordbruket

I Statistisk Årbok fra 1871 sammenliknes jordbruket i de 56 norske fogderiene. Stjør- og Verdals fogderi var tiende størst, målt i totalavlinger. Inderøy fogderi, som omfattet resten av Innherred, var det ellevte største.

Teigblanding og utskiftning

Mange gårder var delt på flere brukere. I en del tilfeller fikk hver bruker samlet jorda si i et eller to stykker. Det andre delingsprinsippet var teigdeling, det vil si at hvert jorde ble delt mellom brukerne. Målet var å få så rettferdig fordeling av jorda som mulig.

Det er af Fjøset Landmanden skal have sin fornemste Indtægt

Byfolk ville ha mer kjøtt, egg, melk, smør og ost. I motsetning til kornet kunne ikke slike ferskvarer importeres fra Amerika eller Svartehavet. Det lokale markedet i Trondheim var viktigst, men da Rørosbanen åpnet kunne trønderbøndene også levere matvarer til Kristiania. Og med dampskip kunne sågar smør og kjøtt eksporteres til England.

En kooperativ jordbrukskapitalisme?

Fellesmeieriene og smøreksportforeningene representerte noe nytt, ikke bare ut fra virksomheten de drev. De var også organisert på en ny måte. Bare fire av meieriene i Trøndelag var i privat eie i år 1900. Mens de gamle kornmagasinene og sparebankene var et slags fellestiltak for den enkelte bygd eller kommune, var meieriene eid av melkebøndene.

Sei, skrei og gyldne rigdomme

I folketellingene fra 1855 finner vi 3500 fiskere i Trøndelagsfylkene, av dem bodde over halvparten i Fosen og nesten 700 i Namdalen. Også i kornbygdene langs Trondheimsfjorden hadde mange fiske som hovednæringsvei. De fleste som kombinerte jordbruk og fiske, ble imidlertid oppført som bønder eller husmenn i folketellingene.

Nye båter

Omkring århundreskiftet ble den såkalte listerbåten med sneseil innført. Den tålte større seilføring, var raskere og hadde større lastekapasitet enn åfjordingen.

Foredling på boks og i flaske

En av Norges største pionerer innen fiskeforedling kom merkelig nok fra Røros. Peter Møller gikk senere i apotekerlære i Trondheim og Kristiansund og merket seg nok den vonde lukten og smaken av datidens tran. På 1850-tallet utviklet han sin banebrytende og nesten smakfrie medisintran som raskt ble en vinner på eksportmarkedene.

Gull og grønne skoger

Hvert år ble hundretusener av tømmerstokker fløtet nedover elvene. Atter andre tusener ble fraktet med hest til sagbrukene og utskipningshavnene ved kysten. Da togene begynte å rulle utgjorde trelasten mesteparten av godsmengden. Kort sagt: Ved siden av fisket var skogbruket Trøndelags viktigste eksportnæring.

En frisk havstrøm i de lumre fjorder

Lauritz Jenssen på Ranheim tilhørte nemlig en sidegren innen det mektige Jenssen-dynastiet. Der de andre var forsiktige og avventende var han pågående. Han var ingeniør fra høyskolen i Karlsruhe, en modernisator innenfor jordbruket, en forkjemper for jernbaneutbyggingen og en av initiativtakerne til Trondhjems tekniske Læreanstalt.

En liten plass i skogen

I 1846 ble plassen Grøndalen solgt for ti spesiedaler eller førti kroner. Grøndalen var en av mange rydningsbruk i Namsenallmenningen som ble solgt til oppsitterne. Brukene hadde dårlige hus og lite innmark, men til gjengjeld fikk kjøperne svært godt med utmark.

Husflid og håndverk i det førindustrielle Trøndelag

«Huus- og Kunstfliden staaer ikke paa noget høit Trin i Districtet, men synes at gjøre Fremskridt og tilveiebringer det fornødne til Almuens Behov.» Slik oppsummerte amtmannen i Søndre Trondhjems Amt situasjonen i 1855. Han beskrev et førindustrielt Trøndelag der «almuens behov» ble dekket gjennom lokal eller regional produksjon.

Småindustrien i Åsen

Helt siden erkebiskop Aslaks Bolts tid har det vært mølledrift i Hoplavassdraget i Åsen. På 1600-tallet kom sagbrukene i gang. I tillegg hadde området rike håndverkstradisjoner. På slutten av 1800-tallet var tre møller og et frørenseri i virksomhet.

Kobber, kis og kapital

Røros kobberverk var lenge Trøndelags største og teknisk mest avanserte bedrift. 1850- årene ble svært gode, men deretter begynte motgangen.

Telegraf og telefon

I september 1858 tikket det første telegrammet fra Kristiania inn til Trondheim. Seks år senere ble linjen forlenget til Namsos.

Transport av ord og tanker - post

For en arbeidsmann kostet det omkring 1840 en dagslønn å sende et brev fra Trondheim til Kristiania. Postvesenet fungerte mest som et redskap for statsstyringen og den øvre delen av borgerskapet. Derfor lå det nesten i sakens natur at Trøndelags eneste postkontor lå i Trondheim.

Dette forbandede Godseiervæsen

De gamle brukseierne hadde rådet nær sagt eneveldig. Til gjengjeld passet de på at leilendingene og skogsarbeiderne fikk sine mest elementære behov tilfredsstilt. Om Nicolai Jenssen på Verdalsbruket ble det sagt følgende: I folkenes tanker "var Jenssen deres Øvrighed, deres Amtmand i alle Maader … der [var] aldri kommen nogen høiere Øvrighed end han".

Skogen er bondens ryggstø

«Skogen er bondens ryggstø,» het et bondepolitisk slagord. Men utviklingen gikk ikke helt i skogbøndenes favør. Mer og mer av skogen ble solgt til tømmerhandlere og spekulanter. Bare i Levanger-distriktet opererte minst elleve ulike oppkjøpere i tiårene omkring år 1900.

Den Stand som slider mest og som klager mindst

Skogsbygdene fikk en særegen sosial struktur. Særlig i Nord-Trøndelag rådde skogbøndene over store ressurser, i gjennomsnitt mer enn 500 mål produktiv skog. De gikk i arv fra generasjon til generasjon.

Fra depresjon til ekspansjon

Mens der jevnlig har været Meddelelser om Fabrikkers Grundlæggelse fra Kristiania, Bergen og Stavanger, har vi her til Dato spillet Tilskuerens Rolle … Man spør uvilkaarlig: Har Trondhjem ingen Kapital længer eller hvor bliver det af vore Kapitalister?

En ny tid

I 1768 ble Nicolai Fredrik Krohg utpekt som veimester nordenfjells. Under hans og sønnens ledelse ble det bygget kjørbare veier fra Trondheim til kobberverkene på Røros og Kvikne, men det var først på midten av 1800-tallet at kommunikasjonsutbyggingen virkelig skjøt fart.

Landhandelens oppkomst

I 1846 søkte Elling Iversen Windahl om å få opprette butikk i Oppdal. Fra før hadde fjellbygda to landhandlere. Windahl ville åpne sin handelsbod to-tre mil fra de andre, men fikk avslag. Bygda trengte ikke flere butikker, mente formannskapet.

Gamp og damp

I 1807 kjørte den tyske geologen Leopold von Buch i en firhjulet vogn fra Trondheim til Steinkjer. Lenger nord kom han ikke. På tilbaketuren satt kusken bare i vognen to ganger, på Steinkjer og etter at hestene ble spent fra i Trondheim. Selv mente von Buch at det ville ta femti år før nestemann prøvde seg.

Et Nordens Hamburg

Akkurat som Hamburg var Østersjøens og Skandinavias kommersielle sentrum, slik skulle Trondheim bli midtpunktet for handelen i det nordenfjeldske Norge og deler av Jemtland. Slik så byens ledende menn på byens fremtid omkring 1880.

Trønderske dampskipspionerer

På 1840-tallet begynte arbeidet med å danne et trøndersk dampskipsselskap. De første forsøkene mislyktes, men i 1848 ble det endelig konstituert på høstmarkedet i Levanger. Opprinnelig var planen å kjøpe et skip fra utlandet, men det ble umulig på grunn av krigen som brøt ut mellom Danmark og de tyske statene.

Kystfartens oppsving

Om den første rutefarten på Trondheimsfjorden mislyktes, gikk det snart annerledes. Allerede i 1856 leverte Fabrikken ved Nidelven dampskipet «Indherred». Skipet var eid av aksjonærer i Levanger og omegn. Åtte år senere ble Steenkjær Dampskibsselskab stiftet. I 1868–69 kom det dampskipsselskaper i både Orkdalen og Stjørdalen.

Skipsfarten og byens handel

«Skibe fra Trondhjem maa nærmest regnes som Klenodier.» Slik klaget Dagsposten i oktober 1895. Da var Trondheim sunket ned til 23. plass i rekken av norske sjøfartsbyer. Trondheim sto helt utenfor norsk skipsfarts mektige ekspansjon i fraktfarten mellom fremmede havner.

Verden rykker nærmere

I 1920 var jernbanenettet utbygd til Grong, og Dovrebanen var snart ferdig. Flere steder i trøndelagsfylkene var det sågar kommet rutebiler. Telegrafen, telefonen og bedre postombæring hadde gitt informasjonsflyten en ny hurtighet. Rotasjonspresser, billig papir og rask distribusjon hadde gjort dagsaviser til allemannseie.