I den norske opplysningstiden var det mange kristne bevegelser, disse forsøkte å vekke folk til et mer religiøst liv. Haugianerbevegelsen som startet i 1796 var den største av disse, og ble den første landsomfattende folkebevegelse som var organisert uavhengig av statsmakten.
Av stridsspørsmål som prega skulen på denne tida sto spørsmålet om opplæringsmål sentralt. Den munnlige språkopplæringa i skulen gjekk ut på å snakke bokmål. Allmugeskulelærarane tala som ei bok, ifølge Ole Vig. I undervisningsplanen for stiftsseminara frå 1869 var det rom for å snakke dialekt for studentane, og i 1878 kom det lovvedtak som understreka at det var ønskelig at undervisninga gjekk førse seg på barnas eige talespråk.