Det første utbruddet av kolera i Norge kom i 1832. Epidemien varte i to år og gikk i bølger. Den var den første i en serie kolerautbrudd som skulle ramme Norge og store deler av Europa gjennom hele 1800-tallet.
I tiårene fram mot 1900 var det de epidemiske sykdommene, diareene, meslinger, difteri, skarlagensfeber og tyfoidfeber - også kalt de store "barnedreperne", som representerte det største helseproblemet. Disse sykdommene kan betegnes som sivilisasjonssykdommer.
Spanskesyken var en verdensomspennende epidemi, en såkalt pandemi, som slo til i 1918. Sykdommen var en svært hard influensaepidemi og ble som alle influensaepidemier spredt ved dråpesmitte.
I forbindelse med kriger som trønderske soldater deltok i, fulgte det gjerne epidemier. Dette gjaldt ikke bare for kriger på trøndersk jord, men også der hvor soldatene deltok andre steder og tok med seg smitte hjem.
En viktig grunn til at befolkningsveksten ble holdt i sjakk på begynnelsen av 1700-tallet, var at dødelighet var ekstremt høy. De mange krigene hadde betydning i den sammenheng, noe ulik i ulike deler av Trøndelag. Få døde likevel i direkte krigshandlinger.
I fredsperioden etter 1720 var det færre dårlige åringer enn i tida før. Bare en gang var det flere på rad: 1740, 1741 og 1742 var frostår med matmangel.
