Folkeopplysning har utgangspunkt i opplysningstida som hadde sin periode i Europa på siste halvdel av 1700-tallet og fram til tidlig på 1800-tallet. I tillegg kan vi si at folkeopplysning også har røtter i romantisk filosofi. Dette til sammen gir oss et begrep som er spesielt for Norden. I Norge har folkeopplysning sterke bånd til demokratiseringsprosessen og nasjonsbyggingen på 1800-tallet.
I den norske opplysningstiden var det mange kristne bevegelser, disse forsøkte å vekke folk til et mer religiøst liv. Haugianerbevegelsen som startet i 1796 var den største av disse, og ble den første landsomfattende folkebevegelse som var organisert uavhengig av statsmakten.
Av stridsspørsmål som prega skulen på denne tida sto spørsmålet om opplæringsmål sentralt. Den munnlige språkopplæringa i skulen gjekk ut på å snakke bokmål. Allmugeskulelærarane tala som ei bok, ifølge Ole Vig. I undervisningsplanen for stiftsseminara frå 1869 var det rom for å snakke dialekt for studentane, og i 1878 kom det lovvedtak som understreka at det var ønskelig at undervisninga gjekk førse seg på barnas eige talespråk.
Friundervisninga hadde sin start som Studentersamfundets Fri Undervisning på 1800-tallet, og hadde god oppslutning. Etter stans under krigen fikk organisasjonen igjen en oppblomstring fra 1948 og utover. På 1960-tallet ble organisasjonen mer profesjonelt orientert og begynte å rette seg mot høyere utdanning. Som en følge av det fikk organisasjonen nytt navn i 1964: Folkeuniversitetet