Befolkning Levekår Levekår på bygda

Levekår på bygda

Temaet handler om de sosiale forskjellene på bygda og de forskjellige gruppenes levekår. Hovedfokuset er på 1800- og 1900-tallet, men det vil likevel være artikler som tar for seg tidligere tider, da mye av bakgrunnen for bondesamfunnet på 1800-tallet er å finne tilbake i tid.

Artikler (10) Vis nyeste Vis alle

Sosiale forskjeller på bygda

I det gamle bondesamfunnet var det store forskjeller mellom de forskjellige gruppene både i byen og på bygda. Vi sier at vi i Norge hadde et såkalt standssamfunn. Dette var en sosial struktur med klart definerte grupper som hadde hver sine plikter og rettigheter.

Husmenn

På 1600-tallet er det vanskelig å skille ut mennesker som vi kan kalle husmenn i den betydning vi vanligvis legger i ordet – bruker av en plass som er skilt ut innenfor en gårds jord, i innmark eller utmark.

Leilendinger

En leilending var en jordbruker som ikke eide egen jord, men leide jord av grunneieren. Ofte leide leilendingene også et hus i tilknytning til jorda. Leilendinger ble sett på som normalbønder, da det var svært vanlig å være leilending. Fram til ca. år 1700 var flertallet av bøndene i Norge leilendinger.

Tjenestefolk eller husmenn

I løpet av 1700-tallet ble det færre tjenestefolk i jordbruket. Det henger sammen med at mange bruk ble delt. De ble dermed så små at behovet for tjenerhjelp ble mindre. Dessuten overtok husmannsfamilier mye av det arbeidet tjenestefolkene tidligere hadde gjort i jordbruket.

Kårordningen formaliseres

Den første detaljerte kårkontrakten i Skogn finner vi i 1730 da madame Anne With, enke etter kornetten Morten Henriksen, solgte Ner-Felstad til Rasmus Larsen Moksnes fra Frosta og ville sikre seg skikkelig kår: fritt husrom med ved og varme, to kyr, nok fôr til to småfe og rett til å holde griser i ei trø. To tønner bygg, to tønner havre og en halv tønne halvbygg betinget hun seg også.

Barn som ressurs

Folk fikk mange barn i det gamle samfunnet, og fødselshyppigheten holdt seg høy fram til slutten av 1800-tallet. Den barnebegrensning som foregikk, var i hovedsak et resultat av at folk giftet seg seint, og dermed ikke utnyttet hele det mulige aldersspenn for barneproduksjon.

Barnearbeid i jordbruket

Barnearbeid i jordbruket var fortsatt vanlig fram til etter krigen. Spesielt gjaldt dette på småbrukene hvor man ikke hadde tjenere.

De fattige

Både i byene og på landet var det folk som hadde store problemer med å klare seg selv. Årsakene til det kunne være fysiske og psykiske handikap, alderdomssvakhet eller arbeidsløshet. Verst var det hvis man ikke hadde nær familie som kunne tre støttende til.

Enkefolk

Det var langt flere enker enn enkemenn i samfunnet. Kvinner giftet seg vanligvis noe yngre enn menn og levde lenger. Sjansen for at mannen i et ekteskap skulle dø først var derfor stor. I tillegg giftet enkemenn seg om igjen langt oftere enn enker. Mennenes enkestand varte derfor oftest ganske kort.

Glimt fra ulike miljøer i bondesamfunnet

Når det gjelder livet i bygdesamfunnene i Trøndelag i mellomkrigstida, finnes det neppe noe som kan sies å være «representativt», i statistisk forstand. Men trass i forskjeller på gardsbrukenes beliggenhet, bruksstørrelse og driftsformer, går mange felles trekk igjen.

Kilder(55)