Befolkning Levekår

Levekår

Dette temaet fokuserer på forskjellene i levekår - både før og nå. Temaet er delt opp i flere undertemaer som vil bli lansert fortløpende. De tre temaene som tar for seg bygda, byen og kysten vil ta for seg hvordan disse samfunnene har sett ut tidligere spesielt med tanke på sosiale forskjeller og hvordan levekårene var for hver gruppe. Vi vil se på utviklingen av levekårene innenfor disse områdene fram til i dag, men disse undertemaene vil ha mest fokus på det historiske aspektet. Levekår i dag vil i større grad ta for seg dagens levekår og hvilke faktorer som blir lagt til grunn for de forskjellige levekårsundersøkelsene.

Artikler (30) Vis nyeste Vis alle

Fisket var livsgrunnlaget ved kysten

Om fjellbeitet var en livsnødvendig ressurs i fjellbygdene, var det havet som var kystbøndenens ”utmark”. Da presten i Stadsbygd i 1743 skulle svare på sentralmyndighetenes spørsmål om prestegjeldet, klaget han over bøndenes mangelfulle jordbruk. Fisket var årsaken.

Levekår i dagens Norge

FNs utviklingsprogram (UNDP) har flere ganger det siste tiåret rangert Norge som verdens beste land å leve i. I denne artikkelen skal vi ta for oss noen av de faktorene som gjør at Norge kommer såpass høyt opp på listene, og se litt på hva som ligger bak tallene.

Sosiale forskjeller på bygda

I det gamle bondesamfunnet var det store forskjeller mellom de forskjellige gruppene både i byen og på bygda. Vi sier at vi i Norge hadde et såkalt standssamfunn. Dette var en sosial struktur med klart definerte grupper som hadde hver sine plikter og rettigheter.

Barns levekår

23 % av befolkningen er barn og unge under 18 år. Hvordan er levekårene for barn i Norge? Når vi skal svare på det, må vi se på både de fysiske forholdene som boforhold, men også andre forhold, som tid med foreldre, og følelsene barna har hvis foreldrene skiller lag.

Husmenn

På 1600-tallet er det vanskelig å skille ut mennesker som vi kan kalle husmenn i den betydning vi vanligvis legger i ordet – bruker av en plass som er skilt ut innenfor en gårds jord, i innmark eller utmark.

Leilendinger

En leilending var en jordbruker som ikke eide egen jord, men leide jord av grunneieren. Ofte leide leilendingene også et hus i tilknytning til jorda. Leilendinger ble sett på som normalbønder, da det var svært vanlig å være leilending. Fram til ca. år 1700 var flertallet av bøndene i Norge leilendinger.

Storkjøpmennene

På 1600-tallet gikk Trondheim inn i en sterk økonomisk oppgang. Det byen denne tida først og fremst levde av, var handel. Slik var det også på 1700-tallet. De viktigeste varene det ble handlet med, var tømmer og trelast, sild og tørrfisk samt kobber-malm fra gruvene i landsdelen.

Hans Nissen-gården, en kjøpmannsgård rundt år 1800

Den 5. august 1727 ble det født en liten gutt i Trondheim. Han ble døpt Hans etter sin danske bestefar. Moren til Hans, Johanne Christine Lind, tilhørte en fin handels- og håndverkerfamilie i Trondheim, men guttens far hadde nettopp flyttet til byen. Sammen med broren sin hadde han reist fra Fredericia i Danmark, langt nordover til en fremmed by for å bli kjøpmann.

Kystfolk forteller

En av de viktigste kildene vi kan ha er minnemateriale som er samla inn, hvor folk sjøl forteller om hvordan de har opplevd samtida si. På 1970-tallet ble det samla inn ei sosialhistorisk minnesamling for Trøndelag ved Historisk institutt på Universitetet i Trondheim. Vi skal her ta for oss noen få av disse minnene for å vise hvordan levekåra på kysten kunne være.

Kystkvinner

Det miljøet vi bor i og jobber i, former oss, det har det alltid gjort. Før i tida var det store forskjeller på kvinner og menn i samfunnet, så også på kysten. Livet på kysten har alltid vært hardt, og ressursene, landskapet og værforhold har preget de kvinnene som har bodd der.

Levekår for innvandrere

Innvandrergrupper har gjerne andre levekår enn etnisk norske i Norge. Det er også forskjeller mellom innvandrerne når det gjelder hva slags levekår de har. Nylig er det gjennomført en levekårsundersøkelse blant innvandrere for å avdekke forskjeller med befolkningen sett under ett, og eventuelle endringer siden den forrige levekårsundersøkelsen for innvandrere i 1996.

Tjenestefolk eller husmenn

I løpet av 1700-tallet ble det færre tjenestefolk i jordbruket. Det henger sammen med at mange bruk ble delt. De ble dermed så små at behovet for tjenerhjelp ble mindre. Dessuten overtok husmannsfamilier mye av det arbeidet tjenestefolkene tidligere hadde gjort i jordbruket.

Barnearbeid

Barnearbeid er noe som har eksistert til alle tider. Oftest er barnearbeid mest utbredt der fattigdommen er størst. Barna arbeider for å bidra til familiens velferd. I dag er barnearbeid forbudt ved lov i Norge, men da industrien kom til Norge, var det vanlig at barn var ansatt på fabrikkene.

Kårordningen formaliseres

Den første detaljerte kårkontrakten i Skogn finner vi i 1730 da madame Anne With, enke etter kornetten Morten Henriksen, solgte Ner-Felstad til Rasmus Larsen Moksnes fra Frosta og ville sikre seg skikkelig kår: fritt husrom med ved og varme, to kyr, nok fôr til to småfe og rett til å holde griser i ei trø. To tønner bygg, to tønner havre og en halv tønne halvbygg betinget hun seg også.

Opplevd diskriminering blant innvandrere

I artikkelen om levekår for innvandrere er spørsmålet om diskriminering bevisst utelatt, da dette er et så viktig, men samtidig vanskelig spørsmål at vi har valgt å konsentrere oss om dette i en egen artikkel.

Småkårsfolk

I Trondheim blomstret industri og næringsliv på andre halvdel av 1800-tallet. Folk strømmet til byen. De fleste tilhørte «den ringere stand» eller arbeiderklassen som vi også kaller denne gruppen.

Barn som ressurs

Folk fikk mange barn i det gamle samfunnet, og fødselshyppigheten holdt seg høy fram til slutten av 1800-tallet. Den barnebegrensning som foregikk, var i hovedsak et resultat av at folk giftet seg seint, og dermed ikke utnyttet hele det mulige aldersspenn for barneproduksjon.

Internasjonal ungdomsdag, 12. august

Den 12. august er FNs internasjonale ungdomsdag, en dag som markeres over hele verden. Dagen ble markert første gang i 2000.

Barnearbeid i jordbruket

Barnearbeid i jordbruket var fortsatt vanlig fram til etter krigen. Spesielt gjaldt dette på småbrukene hvor man ikke hadde tjenere.

De fattige

Både i byene og på landet var det folk som hadde store problemer med å klare seg selv. Årsakene til det kunne være fysiske og psykiske handikap, alderdomssvakhet eller arbeidsløshet. Verst var det hvis man ikke hadde nær familie som kunne tre støttende til.

Enkefolk

Det var langt flere enker enn enkemenn i samfunnet. Kvinner giftet seg vanligvis noe yngre enn menn og levde lenger. Sjansen for at mannen i et ekteskap skulle dø først var derfor stor. I tillegg giftet enkemenn seg om igjen langt oftere enn enker. Mennenes enkestand varte derfor oftest ganske kort.

To familier - ett hus

For lenge siden lå det et toetasjes trehus i Erling Skakkesgate 13. Til huset hørte det en gårdsplass og et tilbygg hvor det var spiskammer, rullebod for tøy, vedskjul, avtrede og staller for sauer og kyr.

Bostandard i endring. Lademoen - et fattigstrøk utenfor byen

Rundt århundreskiftet var Trondheim en meget trangbodd by. Svært mange familier måtte nøye seg med ett rom og kjøkken. Noen delte kjøkken med nabofamilien. Det var heller ikke uvanlig med flere familier på ett rom, og søskenflokkene var jevnt over mye større enn nå.

Glimt fra ulike miljøer i bondesamfunnet

Når det gjelder livet i bygdesamfunnene i Trøndelag i mellomkrigstida, finnes det neppe noe som kan sies å være «representativt», i statistisk forstand. Men trass i forskjeller på gardsbrukenes beliggenhet, bruksstørrelse og driftsformer, går mange felles trekk igjen.

Bolignød og trangboddhet i mellomkrigstida

I heftet «Barndom i Trondheim 1920-1940» har Berit Gullikstad samlet mange kilder om hvordan det var å vokse opp i mellomkrigstida. Der fins både intervjuer og mye statistisk materiale som kan brukes til å fylle ut stoffet her.

Byfolk

I overgangen til 1800-tallet var det fremdeles bare Trondheim som hadde status som by i Trøndelag. Ennå i 1801 var det under ni prosent av befolkningen i Trøndelag som bodde her. Men de som bodde i denne byen hadde en spesiell status: De hadde særegne rettigheter når det gjaldt å drive handel og håndverk.

De milde stiftelser

Når folketallet økte i en by i vekst, opplevde man også at fattigdomsproblemet økte. Eldre mennesker, syke, foreldreløse, enker, husville og lignende kunne havne i bunnløs fattigdom, og måtte skaffe seg livsopphold ved hjelp av tigging.

Etterkrigstida - flere og større boliger; drabantbyer og rehabilitering

Den første tida etter krigen var bolignøden fremdeles stor. Rundt 1950 var så mye som hver fierde husstand i byen uten eget, selvstendig husvære. Det betyr at de enten delte bolig med andre husstander, eller i det minste delte kjøkken og bad. Mange av de andre bodde også trangt - toromsboligen var den mest vanlige boligtypen.

Titranulykken, kommunikasjon og massemedia

Norges første telegraflinje gikk mellom Kristiania og Drammen. Stortinget vedtok å opprette statlig telegraf i 1854, og den ble åpnet 1. januar året etter. Det var forøvrig samme dag som frimerket ble tatt i bruk her til lands for første gang.

Unge med innvandrerbakgrunn

Når vi skal undersøke levekår blant innvandrerungdom ser vi på de samme områdene som når vi undersøker levekår blant andre unge og voksne: familieforhold, utdanning og arbeid, boforhold osv. Men i tillegg ser man også på områder som norskkunnskaper, venner med norsk bakgrunn og opplevelse av diskriminering.

Kilder(164)