Folkeopplysning har utgangspunkt i opplysningstida som hadde sin periode i Europa på siste halvdel av 1700-tallet og fram til tidlig på 1800-tallet. I tillegg kan vi si at folkeopplysning også har røtter i romantisk filosofi. Dette til sammen gir oss et begrep som er spesielt for Norden. I Norge har folkeopplysning sterke bånd til demokratiseringsprosessen og nasjonsbyggingen på 1800-tallet.
Den tidligaste politiske rørsla her til lands var haugianarane frå kring 1800. Innafor denne
rørsla fekk folk trening i møteverksemd og i å tale i forsamlingar, og haugekrinsar vart
viktige miljø for bondepolitikk når det lei fram mot 1830-talet.
I 1911 byrjar jernbaneombygginga, og anleggsarbeidarane kom til å gi arbeidarrørsla
der i distriktet viktige impulsar. Kvaal jernbanearbeiderforening vart stifta i 1912
som den første fagforeininga i desse bygdene, og ho sto tilslutta fagopposisjonen heilt frå
starten i 1913.
Det var altså ikkje fullt samsvar mellom kven som var røysteføre og kven som vart sittande
i det kommunale og amtskommunale leiarskapet. Røysteretten var dessutan svært avgrensa. Frå 1814 hadde alle menn over 25 år som enten åtte eller i minst fem år hadde leigd matrikulert jord, fått røysterett.
Et radikalt politisk vindu mot verden - På 1900-tallet greier Trondheim å erobre hovedstaden utenfra gjennom en radikalisering av fagbevegelsen og Det norske arbeiderparti.
Nordtrønderen Fredrikke Marie Qvam var opphavskvinnen til en av Norges største kvinnebevegelser, Norske Kvinners Sanitetsforening. Ved å gjennomføre en folkeavstemning blant kvinner om unionsoppløsningen i 1905, ble grunnlaget for at Norge var et av de første landene som innførte stemmerett for kvinner i 1913 lagt.