Det har alltid vært sykdommer som overføres gjennom seksuell kontakt, men hvilke sykdommer som har vært mest vanlig, og tiltakene mot dem har endret seg over tid. I 1910 raste det en debatt i Norge om at alle skulle framvise en legeattest som sa at de ikke hadde en kjønnssykdom før de kunne gifte seg.
Forordning 5.10.1794 satte straff for kvakksalvere som under navn av "kloge Mænd eller Qvinder" påtok seg å helbrede sykdommer blant folk. Bakgrunnen var at mange som var helt ukyndige i legekunsten påtok seg å helbrede sykdommer blant allmuen.
Orkdal Sjukehus ble startet av Norske Kvinners Sanitetsforening i 1909. Den gangen het det Orkdal Sykehjem.
I 2002 fikk vi en sykehusreform som blant annet innebar at Staten overtok eierskapet av sykehusene fra fylkeskommunene.
Radesyken var en uklar sykdom som oftest angrep kjønnsorganene. Den smittsomme sykdommen ble et springbrett for å etablere sykehus som en institusjon. Sykehusene eller hospitalene hadde tidligere oppbevart mennesker som ikke kunne klare seg, nå skulle de helbrede og tilbakeføre pasienten til samfunnet.
Hjørnesteinene i norsk alkoholpolitikk og som gjelder den dag i dag, ble etablert fra midten av 1800-tallet og fram til 1871. Disse fire hjørnesteinene er: avgifter på salg av alkohol, bevilling for å selge og skjenke alkohol, fravær av privatøkonomiske interesser i salg av vin og brennevin og informasjon/folkeopplysning om alkoholens uheldige følger. Derfor kan man si at norsk alkoholpolitikk er kjennetegnet av en bemerkelsesverdig stabilitet.
De grunnleggende prinsippene om en streng alkoholpolitikk som har eksistert helt siden 1800-tallet, gjelder også i dag. Men til tross for det ser vi en økende liberalisering av alkoholpolitikken. Alkoholomsorgen begynte utover 1930-tallet å se på alkoholisme som en sykdom.
Det som fantes av sykehus var delvis de spesielle institusjonene for radesyke, delvis mer allmenne sykehus.
I 1848 kom den første ”sinnsykeloven”. De mentalt syke ble nå skilt ut som egen gruppe, og behandlingen av dem ble ikke lenger integrert i fattigpleien. Tidligere hadde ansvaret for å ta seg av denne gruppen vært hos familiene. Dersom familiene ikke kunne ta seg av dem ble legd eller omgangslegd benyttet. I de større byene fant man dessuten anstalter hvor de sinnsyke ble plassert.