Modernisering Hamskiftet Det store hamskiftet

Det store hamskiftet

Det store hamskiftet handler om endringene i bondesamfunnet etter 1850. Til tross for at vi ofte tenker på hamskiftet som store og bråe omveltninger, var det en langvarig prosss og det tok tid før den nådde alle områder. For eksempel kom den moderne tida i jordbruket senere til fjellbygdene enn til flatbygdene rundt Trondheim. Dette temaet vil derfor ta for seg endringene over en periode på ca 100 år fram til 1940.

Artikler (12) Vis nyeste Vis alle

Det store hamskiftet

"Det store hamskiftet" er et begrep som første gang ble brukt av dikteren Inge Krokann i 1942 for å beskrive endringsprosessene i bondesamfunnet fra midten av 1800-tallet. Nye landbruksmaskiner og en mer markedorientert produksjon var noen av de viktige endringene. Hamskiftet hadde utgangspunkt i industrialiseringa, og vi skal her se litt nærmere på bakgrunnen og årsakene til endringene.

Endringer i jordbrukslandskapet

Det tradisjonelle jordbruket bygde på en gjensidig avhengighet mellom utmarka og innmarka. Utmarka sto for forproduksjon, produksjonen av maten kom fra innmarka. Moderne gårdsdrift er ikke avhengig av ressursene i utmarka. Fôr til dyra blir tilført i form av kraftfôr, eller det blir produsert på innmarka. Følgene av dette er at utmarksressursene blir brukt i mindre grad og utmarka gror igjen.

Bedre redskaper og nye maskiner

På bredbygdene ble 1880- og 1890-årene en teknologisk gjennombruddstid. Såmaskiner, hesteriver, potetopptakere og damptreskeverk utførte samme arbeid som tusenvis av hender hadde gjort tidligere.

Det trønderske jordbruket

I Statistisk Årbok fra 1871 sammenliknes jordbruket i de 56 norske fogderiene. Stjør- og Verdals fogderi var tiende størst, målt i totalavlinger. Inderøy fogderi, som omfattet resten av Innherred, var det ellevte største.

Kvinnenes rolle i jordbruket

Arbeidet i det gamle bondesamfunnet var sterkt kjønnsdelt, og slik fortsatte det også etter hamskiftet og til langt ut på 1900-tallet. Kvinnene hadde ansvar for alt innendørs arbeid - enten det var i våningshuset eller ute i fjøset eller eldhuset.

Det er af Fjøset Landmanden skal have sin fornemste Indtægt

Byfolk ville ha mer kjøtt, egg, melk, smør og ost. I motsetning til kornet kunne ikke slike ferskvarer importeres fra Amerika eller Svartehavet. Det lokale markedet i Trondheim var viktigst, men da Rørosbanen åpnet kunne trønderbøndene også levere matvarer til Kristiania. Og med dampskip kunne sågar smør og kjøtt eksporteres til England.

Barnearbeid i jordbruket

Barnearbeid i jordbruket var fortsatt vanlig fram til etter krigen. Spesielt gjaldt dette på småbrukene hvor man ikke hadde tjenere.

En kooperativ jordbrukskapitalisme?

Fellesmeieriene og smøreksportforeningene representerte noe nytt, ikke bare ut fra virksomheten de drev. De var også organisert på en ny måte. Bare fire av meieriene i Trøndelag var i privat eie i år 1900. Mens de gamle kornmagasinene og sparebankene var et slags fellestiltak for den enkelte bygd eller kommune, var meieriene eid av melkebøndene.

Meierier

De første trønderske meieriene kom på store gårder som Sundnes, By på Steinkjer, Mo i Levanger, Rein i Rissa og Austrått på Ørlandet.

Glimt fra ulike miljøer i bondesamfunnet

Når det gjelder livet i bygdesamfunnene i Trøndelag i mellomkrigstida, finnes det neppe noe som kan sies å være «representativt», i statistisk forstand. Men trass i forskjeller på gardsbrukenes beliggenhet, bruksstørrelse og driftsformer, går mange felles trekk igjen.

Hjelp til selvhjelp i landbruket

Landbruket fikk en renessanse i mellomkrigstida i form av økt produksjon, nydyrking og sysselsetting. Både fra offentlig og lokalt hold ble det satt i gang tiltak for å styrke denne næringa.

Bureising

Bureising er oppretting av nye gårdsbruk. Bureising brukes om å rydde jord til dyrking der det ikke har vært dyrket jord før, og som ikke er i tilknytning til tidligere gårdsbruk.

Kilder(53)